søndag 13. februar 2011

Vær snill ....

~
Det har vært en deilig og lang lørdag, Nanni har vært hos frisøren, handlet vårblomster som en trøst på en iskald vinterdag, kost seg i sofaen og vært i Oslo på kino med mannen. Vi så forøvrig Sykt lykkelig, en til dels morsom, litt rå, litt fin og festlig film som landet på en ok måte. 
~
Etter filmen tuslet mannen og jeg ned på Nasjonalteateret stasjon. Gjennom folkemylderet hørtes vakker sang. Gitar og en god stemme sang en svensk vise. Blikket mitt fulgte lyden og kontrasten i det jeg så, gjorde historien jeg nå skal fortelle enda mer trist. 
En av gatas gutter, møkkete og fillete var sangeren. Han sto med bøyd hode og med gitaren sin i -20 grader. Så kom en ungdomsgjeng. En ung mann og tre-fire knisete unge damer. Den unge mannen stilte seg opp foran vår sanger og skrek av full hals en slags sang, han skrålte og viftet med armene og gjorde narr av. De unge kvinnene kniste henrykt og lo høyt. Det hele var et trist syn. Gatesangeren sluttet å spille og følget av unge mennesker skrålte videre mot oss, den unge mannen lo høylydt over egne prestasjoner og de unge kvinnene hylte med. Gatesangeren sto med senket hode, latterliggjort, tross sitt åpenbare talent.
Jeg var så perpleks over det hele, at jeg ikke klarte å si noe.
Hvor er respekten for medmennesker?
På vei ned mot toget så jeg ungdommene igjen og hadde ikke en glassvegg skilt oss, hadde jeg klart signalisert hva jeg mente om oppførselen etter at jeg hadde fått summet meg litt.. Trist, bare trist. 
Hva tenker dere? Hvordan kan vi øke respekten hos og i unge mennesker? Hvor er det vi går feil som voksengenerasjon? Er dette et fenomen i tiden eller har det alltid vært slik?