torsdag 9. august 2012

Sjokolade og en nær-Pascalopplevelse



Sjokolade kan kurere det meste.
I vinter skulle Nanni på tangokurs. Uten partner. Igjen. Jeg grugledet meg. Tangodansens myke føringer fristet, et lokale fylt med fremmede mennesker gjorde ikke.
I påvente av at kurset skulle begynne, svingte jeg innom Pascal i Prinsensgate. Lokalet var nesten tomt. Et par herremenn, det Nanniske nærvær og Pascal i egen fransk fremtoning var alt og alle som befant seg i det vakre lokalet. Bon soir, sa Pascal. Bon soir, svarte Nanni og prøvde å se fransk verdensvant ut. Det funket, viste det seg i ettertid.
De to herremenn tok over konversasjonen som omhandlet rommet vi satt i, sjokoladeriet og gesjeften forøvrig. Plutselig utbrøt pene Pascal: Vil dere være med meg i mitt chokolaterie?  Vår vakre vert spurte de to herrene med ord, men så på Nanni den franske. Han kunne spurt om hva som helst, jeg haddde blitt med der og da.
Turen gikk opp trapper og inn i det aller helligste. Og der lå de. Sjokoladene. Konfektbitene. Mange. Følgende magiske ord ble så sagt: Vil dere smake (fransk aksent, svært sjarmerende)? Nanni ville smake. Nanni var i sjokoladeparadis. Det eneste drawbacket er at man ikke går bananas i sjokolade med vakker mann tilstede. Men det ble smakt. Bit etter bit. I en liten smak av et eventyr.
Med langt lettere tangotrinn forsvant Nanni deretter ut i natten.
Sjokolade kan kurere det meste.