søndag 29. mai 2016

Tre måneder til bryllup, glass på plass, men ikke kjolen!



På fredag var det tre måneder til bryllupet vårt. Det er noe som sier meg at vi bør få ut invitasjonene! Prest, fotograf, lokale, kokk, band og toastmaster er på plass. Kjole og forlovere og slike småting er ikke på plass.
Men vi har fått glass! Da legger nok alt det andre seg til rette og ;-)


Jeg har oppdaget bryllupslister. Det er så kjekt. For et aldrende par som har det meste, er bryllupslister f a n t a s t i s k. Intet mindre.
Da jeg giftet meg første gangen fikk vi intet mindre enn tre vaffeljern. Muligens var det fire. Ettersom 26 år har gått siden den gang, har jeg ingen vaffeljern igjen, så det står på bryllupslisten hos Christiania Glasmagasin.
Når man registrerer seg på Bryllupslisten får man også to vakre all round glass fra Hadeland, Sentimento heter de og det er inngravert hjerter på dem.




Jeg er ikke mer voksen enn at jeg synes det er stas!




I går la jeg bort alt engasjement rundt Arven etter Ibsen og fokuserte heller på den forestående begivenheten som kort fortalt ligger her! Jeg møtte ei venninne på Waynes Coffee, tittet på kjole til bryllupet og var i festlig venninnelag på kvelden.
Så ... var kjolen hvit, rød, rosa, turkis eller svart, mon tro? I gamle dager var svart brudekjolefargen.


Før 1800 hadde brudekjolen fasong og farge i henhold til samtidens mote. Den hvite eller lyse brudekjolen var fra begynnelsen en ren moteforeteelse inspirert av interessen for antikken på slutten av 1700-tallet. I takt med det som var moderne, kledde også brudene på begynnelsen av 1800-tallet seg i hvitt. Den generelle moten ble igjen mer fargerik fra 1820-tallet, men den hvite fargen ble, i enkelte samfunnslag, beholdt for brudekjoler.
Også etter de hvite brudekjolenes inntog var det mange som giftet seg i kulørt kjole. Valget var betinget av praktiske og økonomiske hensyn. Den hvite kjolen var lite anvendelig for senere anledninger og var dermed mest utbredt blant de mer velstående. Svarte brudekjoler ble ikke vanlig i Norge før ut på 1800-tallet, men ble da et mye brukt alternativ. Den mørke fargen gjorde kjolene egnet for videre bruk som penkjole. Enkelte steder holdt skikken med svart kjole seg til et godt stykke inn på 1900-tallet. I Norge var bryllupet mellom kronprins Olav og kronprinsesse Märtha i 1929 med på å gjøre bruken av hvite brudekjoler vanlig.
Hvitt var en mye brukt brudekjolefarge frem mot 1970-tallet, et tiår da færre kvinner giftet seg i antrekk med denne fargen. 1980-årene var igjen preget av hvite brudekjoler. Lady Diana Spencer sin kremhvite kjole fra 1981 ble trendsettende på samme måte som andre kongelige bryllupsantrekk hadde vært det tidligere. (Selv om jeg ikke liker å bruke denne kilden, men ok, jeg innrømmer: https://no.wikipedia.org/wiki/Brudekjole).




Så hva ender jeg opp med? Følg meg og se! To av glassene vi skal bruke i vårt videre liv er i hvert fall i hus og vakre er de!




Her og nå nytes søndagsroen i nytt sengetøy som jeg har tatt med meg ut i stua. Kosebukse og en kopp kaffe og noen opptak på tv fra uka som gikk. Luksusdag!
Lag deg en god dag og takk for at du leste!


For luncher og livet på direkten, følg meg på snap: annesudmann :)







torsdag 26. mai 2016

Arven etter Ibsen - å sette problemer under debatt. Fikser generasjon prestasjon årets oppgaver?



For noen dager siden skrev jeg om Sensormakta og innlegget avstedkom kommentarer og aktivitet. Alle har et forhold til skolen. Alle har hatt en eller annen eksamen og vi vil behandles rettferdig.
Jeg tror det er intensjonen til sensorene - å behandle rettferdig, men rettferdighetsbegrepet er relativt. Noen er relativt strengt rettferdige. Noen er relativt mildt rettferdige.
For de som måtte tro at norske sensorer gjør sine vurderinger ut fra lyst, skjønn og eventuelle terningkast, må tro om igjen. Vi har en matrise, vi ser etter kompetanse og vi har erfaring.


Nå er årets norskeksamen i fokus. Aftenposten skriver om hvordan lærere fortviler over årets eksamen. Jeg har selv sett oppgavene og de var vanskelige. Fine, grundige og vanskelige. Har elevene lyttet til det vi har lært dem disse tre årene, er oppgavene ikke umulige, skjønt det er milevis fra det mange i foreldregenerasjonen (med meg selv iberegnet) skrev om. I verste fall, måtte vi skrive et kåseri og det var det ikke mange som fikset. Men i tillegg kunne man jo velge mellom leserinnlegg og en artikkel om et dyr man likte. Jeg skrev kåseri. Jeg gjorde det bra i norskfaget. Jeg ble norsklærer. Jeg ble sensor.
Norsklærere i grunnskolen har laget årets oppgaver. Jeg synes de har vært kreative og dyktige. Men det er mulig de legger lista for høyt i forhold til hva vi kan forvente av en 16-15 åring. Ikke minst ut fra søkelyset på generasjon prestasjon, der ungdommer i større og større grad får utmattelsessykdommer etter å ha forstrukket seg på selve livet. I en alder der de skulle glede seg som mest over nettopp dette - livet.
Om oppgavene er for vanskelige, sier avdelingsdirektør i Utdanningsdirektoratet, vil vi ta hensyn til dette i sensuren.
Det er fint.
Men vet ikke Skillingshaug at sensorskoleringen er 1 -  frivillig og 2 -  alltid lagt ca midt ute i retteperioden til sensorene. Tidspunktet for skoleringen har flere av oss prøvd å ta opp flere ganger. Tidspunktet er for sent. Om signaler skal gis på hvilket nivå sensor skal legge seg på, må det gis når vi begynner vurderingene, ikke midt ute i løpet.
En annen sak, er at skoleringssamlingene gjerne viser at sensorene er enda strengere enn oppmennene, nemda som karaktersetter et utvalg av tekster som sensorene igjen skal bedømme felles. Det er svært synlig for oss som har vært der noen ganger. Det er det jeg setter søkelys på i innlegget om sensormakta.



Arven etter Ibsen - å sette problemer under debatt. Sjeldent har vel et tema passet bedre enn her og nå. Om Udir ønsker at sensorene skal være mildere i år, må signalet gis nå. Tar vi knekken på generasjon prestasjon med årets eksamensoppgaver i norsk?
Vi bør ikke i etterkant si at beskjeden gikk for sent ut og at det var dumt.
Elevenes arbeid er altfor verdifullt til det.


Takk for at du leste!


Følg meg gjerne gjennom rettebunker og anna moro på snapchat: annesudmann.



onsdag 25. mai 2016

Hvor rent er det egentlig viktig å ha det?





Hvor rent er det hjemme hos deg? På en skala fra 1 - 10 liksom. Helt ærlig.
Jeg tror det er en femmer cirka, hos oss. Nå har vi valper, det er ungdommer ut og inn av huset og jeg jobber veldig mye for tiden.
Vaskebøtta er ikke det første jeg tenker på når jeg kommer hjem fra jobb, men sofaen.

Det er jo ulike perioder i livet der ulike ting fungerer eller slett ikke fungerer. Da jeg hadde fire små barn som ble født på under åtte år, burde det sikkert vært vasket daglig, men det klarte jeg ikke. Likevel har de vært friske og sunne og trolig fått i seg akkurat passe mengde støv til å opprettholde et godt immunforsvar. Jeg liker i hvert fall å tenke på det på den måten, haha. Ettersom jeg er norsklærer passer det utmerket nå å nevne Henrik Ibsens Brand, der det sies at tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme. Jeg har nå uansett levd ganske lykkelig i mine ulike hjem.

Jeg husker godt da jeg fikk barn nummer tre. Svigerinnen min ledet alltid med et barn, men vi stoppet på fire begge to. Uansett, da tredje ungen kom for min del, sukket hun fornøyd og sa: åh så deilig, nå begynner det å forfalle hos deg også! :)

Jeg har jo ikke vært helt på latsiden når det gjelder vasking. I sin tid kjøpte jeg faktisk denne boka!


Og jeg leste i den i tillegg. Og gjorde litt attpåtil.

Det har vært viktigere for meg med et levende og raust hjem enn at alt til enhver tid skulle være skinnende blankt. Men det er selvsagt en grense for møkk. Jeg trives med rene gulv og flater som ikke er for fulle av støv.
Men det er en balanse.

Tør du få besøk uten forvarsel, slik at folk bare kommer innom? Slik vi gjorde i gamle dager før iPhonen og nettet og alle kjappe løsninger? Da man faktisk hadde syklet en tur og bare stakk innom og sa hei - uten at det var planlagt. Det er en ting jeg tror vi i stor grad har mistet i dagens samfunn.
Jeg ønsker meg dit at jeg fortsatt kan ha det slik. Få ta imot de som kommer uten å bli hysterisk over at gulvet ikke er skinnende rent. Og at det at vi er sammen, er viktigere enn at det er støvfritt under sengene. Det er mine verdier. Jeg kan kose meg i det. Samtidig skjønner jeg at andre ikke klarer det. Men det er i deres hjem. Det går helt fint for meg.

Det som er viktig, er at vi ikke vasker hyggen ut av huset.


Takk for at du leste!
Del gjerne og følg meg gjennom husvask og oppvask på snapchat: annesudmann

Smil :)




tirsdag 24. mai 2016

Tiaratirsdag, dere!




 



Noen trekker sikkert på smilebåndet til denne nå mer og mer omtalte tiaratirsdagen. Noen omfavner den. Noen fnyser litt.

Når jeg kom på ideen om tiaratirsdagen, husker jeg ikke, og om dette er resultat av høna eller egget, vites ikke, men de har altså Tiara Tuesday over there. Mon tro om de ikke har sett til Norge og lært? Probably not J

Tiaratirsdagen er for oss som bruker tiara til hverdags og til fest. Det er ikke alltid tiaraen sitter fysisk på hodet, men den er på likevel. Tiaratirsdagen handler om gleder, sorger og utfordringer, om kvinnelivet rett og slett. For halvannet år siden holdt det hardt for egen tiara. Etter å ha brukt 15 timer fra Nice til Oslo med ustoppelige problemer og forsinkelser og feil på ikke bare ett, men flere fly, postet jeg denne på fjesboken, haha:



Man holder jo på å oppnå en forholdsvis høy alder her i gården, det fylles 50 om under to uker, men jeg husker tilbake (nå nesten plassert i gyngestol) til ungdomstida mi da ei venninne nesten var irritert på meg over at jeg alltid kom meg på beina etter nederlag. Eller, - hun var irritert. Men hun fortalte meg det. Fint. – Det virker som om ingenting biter på deg, sa hun. Du smelles ned og så er det rett opp igjen.

Jeg husker ikke helt hva jeg svarte, men jeg husker forundringen og livsfilosofien er den samme i dag som da. Man reiser seg igjen. Litt klokere, litt mer ydmyk, litt mer kunnskapsrik og så går man videre. De steinene man snublet i, kan snus og brukes til stepping stones, steiner man kan gå på over der det er ulendt terreng.

Tiara og belønning fra Mary Kay - stas!


Dette klarer du! – sa mamma alltid til meg i oppveksten. Noe av grunnlaget for å reise seg igjen, ble nok lagt der.

Tilbake til tiaraen. Å reise seg igjen etter nederlag og til og med kjenne på en verdighet i det hele, er ønsket mitt for alle tiarabrukere. Selv om tiaraen så vidt henger på eller er helt på skeiva. Det er lov å glitre i eget liv J

Shine baby, shine!
Takk for at du leste!

Del gjerne med andre som kan trenge en tiara til tirsdagene eller sånn ellers.


Følg meg på snap for tidvis utagerende tiarabruk J Kardashiansbildene er fra snapchat.

mandag 23. mai 2016

Sensormakta









I dag skal jeg mulig kaste ut en liten brannfakkel.
Den handler om sensors makt.


Jeg sitter i glasshus, jeg har flere ganger jobbet som sensor i norskfaget selv. Dette innlegget handler altså om avgangseksamen i norsk i grunnskolen. Jeg har vurdert å skrive dette innlegget i et par års tid og det er fordi jeg har innsyn fra innsida. Det er mulig jeg etter dette innlegget aldri blir oppnevnt som sensor igjen.
Det får våge seg.




Det heter seg i instruksen til sensor fra Utdanningsdirektoratet at sensor skal se etter elevens kompetanse, ikke inkompetanse. Sensor skal også være åpen for at eleven viser kompetanse på en annen måte enn forventet. Forskriftene ligger i Opplæringslova paragraf 3-25 og 4-18.




Min erfaring har tidvis vært den motsatte.
Her skal det høvles ned. Her skal vi finne feil.


Jeg skal være forsiktige med å generalisere. Dette gjelder ikke alle sensorer. For å jobbe som sensor må man ha egen kompetanse på stell og gjerne erfaring. Jeg anbefaler og norsklærerkollegaer å påta seg sensoroppdrag. Det er rett og slett oppdragende. Ved hjelp av fellessamlinger og en matrise, er ikke sensorarbeid kvalifisert synsing, men likevel ligger en god del av vurderingen hos den enkelte. Hver oppgave vurderes av to sensorer som setter karakterer uavhengig av hverandre. Man kan ikke se karakteren den andre sensoren setter, før fellessensuren, der man møtes og blir enige om endelig karakter. Som regel blir man enige om karakteren avviker noe, er det for stor dissens, kommer et medlem fra nemda over oss igjen og avgjør.
Slik er prosessen.
Jeg har gjentatte ganger på fellessensuren påpekt hva eleven faktisk kan, men det kan virke som om det er mer populært å lete etter alt eleven ikke kan. Og det er ganske mye.
- De er bare 16 år, har jeg sagt. For døve ører.
I rettferdighetens navn skal det nevnes at dette ikke gjelder alle sensorer. Men noen. Og jeg er ikke alene om å se dette. Jeg har kollegaer som ikke orker jobbe som sensorer, nettopp på grunn av medsensorers slakteiver.


Jeg lurer på om Torbjørn vet dette? Han burde kanskje få vite.
Trolig blir noen matroner i en eller annen nemd sinna på meg nå. Det får våge seg. Jeg taler elevenes sak.
Det finnes gode kulturer og det finnes ukulturer. Å møte elevenes arbeid med respekt og et oppriktig ønske om å finne kompetanse, er et minimumskrav.




Tirsdag denne uka er det eksamen i norsk skriftlig over det ganske land.
Og ja, det kommer til å være innlevert en del førsteutkast. Det er velkjent for norsklærere og for sensorer.
Men mange kandidater jobber hardt for å vise kompetansen sin. De skal tas på alvor.




Få dager etter eksamen ligger rundt 130 oppgaver hos de ulike sensorene.


I år er ikke jeg en av dem.
I stedet høvler jeg litt ned her. Det er på tide at noen gjør det, synes jeg.


For flere sleivspark i hverdagen, følg meg på snap: annesudmann


Takk for at du leste!

søndag 22. mai 2016

Sønnen

God søndag! Barn er barn, om de er små eller store. Her er et fornøyelig gjensyn med det av innleggene mine som har hatt flest treff, se bildet lengst ned.



Foto: historienet.no


Da jeg i går stod foran en vaskehaug dimensjonert som det skjeve tårn i Pisa, etter Lofotenferie for fire, kom min sønn muntert forbi.
Skal du vaske, mamma?
Mammaen skulle det.
Seriøst, jeg har dritmye skittentøy her, du må bare sette det på, altså. Avkommet viste til en flytteeske som mirakuløst hadde kommet inn i heimen igjen, sammen med sønnen, da kollektivet han bodde i på beste Oslo Vest, dessverre hadde strevet med å finne avknappen på musikanlegget.
Mammaen smilte til den positive fyren som sto der og tenkte no way. Hvorpå han fortsatte: Du, kan jeg låne en vinflaske av deg? Det er den jeg kjøpte til deg, vet du.
Mammaen visste. Den han kjøpte til mammaen etter at han hadde lånt den før der.

Så forsvant han lykkelig ut i sommerdagen. På mammaens sykkel.
Barn er barn, selv når de har blitt voksne 💗.


For andre vaskesprell og moro med avkommet, følg meg på snap: annesudmann.


Takk for at du leste!


Har du noensinne møtt på en ekte prins? Det gjorde jeg i Monaco og det på et toalett, faktisk. Du kan lese det her!


Jeg skjønner jeg burde vært på Blogglisten sist jeg publiserte Sønnen ;-)



lørdag 21. mai 2016

Du, den ungen din ..





Er det lov å oppdra andres unger?
Jeg mener, sånn utenfor den profesjonelle sonen som lærerjobben gir?


Kan man veilede, rettlede, rett og slett sette på plass et annet barn når opphavet er tilstede, men ikke gjør noe for å regulere barnets atferd?


For en tid tilbake hadde jeg besøk av en venninne med hennes lille sønn. Hos oss har vi hunder. De er en del av familien og flokken. Rett og slett.
Barnet strenet bort til den ene hunden og dro ham i øret. Hunden er en snill, gammel fyr og lot ungen holde på.
- Jeg tror ikke han skal gjøre det der, ymtet jeg forsiktig fram.
- Ikke gjøre sånn da, mumlet opphavet til ungen.
Ingen respons.
Ungen herjet videre med hunden.
- Du, sa jeg med økt styrke i stemmen, nå ligger han i senga si og da skal han få hvile.
Ingen respons. Ikke fra ungen, ikke fra mora.
Men hunden viste for første og siste gang i sitt liv tennene. En stille beskjed. Ingen knurring.
Jeg tok over ungen.
- Hør her, sa jeg til venninnen. Nå har hunden snakket sitt språk. Han vil ikke bite, han sier ifra og nå må jeg ta barnet ditt vekk, slik at hunden ikke, selv om det ikke ligger i hans lynne å bite, faktisk biter ungen, noe som igjen fører til at jeg kanskje må avlive hunden min fordi du ikke responderer og fordi ungen din ikke hører.


Jeg vet ikke om budskapet gikk inn da engang.


Kan vi gripe inn på andre foreldres vegne?


Del gjerne innlegget, kjør debatt og følg meg på snap: annesudmann for hundeliv og annen moro!
Apropos unger, les det fornøyelige innlegget om Sønnen!


Takk for at du leste!

fredag 20. mai 2016

KRAFT

Foto: NRK


I dag vil jeg skrive litt om å være modig. Og jeg vil promotere en god venninne av meg og jobben hennes.
Jeg kjenner mange modige mennesker og Kirsti er en av dem. Hun har podcasten KRAFT på NRK. Det kommer en ny episode (eller hva man enn kaller det) hver fredag og jeg anbefaler deg å lytte.
Bli modig! har jeg nettopp lyttet til. Hva er det å være modig?
Eller blir du manipulert?
Og visste du at du kan trene deg glad?


I denne podcasten er det så mye god hverdagspsykologi, at jeg gleder meg til hver fredag når den ferskeste ligger ute.
Jeg siterer litt fra NRK: Kirsti Kraft er en modig reporter som kaster seg over alle temaene vi liker å snakke med interessante venner om på fest. Men noen ganger viser det seg at venner ikke er så kloke eller interessante. Prøv heller KRAFT. For deg som vil videre.


Jeg har lastet ned podcasten på iPhonen min. Her finner du en link via pc.


En annen modig venninne startet butikk for en tid tilbake. De har de lekreste ting der! Butikken ligger på Frogner i Oslo og er en oase!
Her er et blogginnlegg fra da yngste datter og jeg var der en tid tilbake.


Det er fredag! I kveld skal kjæresten og jeg på releasekonsert for HummingPeople. Det gleder jeg meg til! De er utrolig dyktige og det er en fest å være på konsert med dem.


Jeg ønsker deg en nydelig helg!


Takk for at du leste! Del gjerne innlegget, slik at flere får lese.


Snap: annesudmann

torsdag 19. mai 2016

Når vekt ikke lenger er en privatsak


Når man går inn i en prosess med vektreduksjon, må man over en terskel. En årsak til at man søker operasjonen eller forandringen, er jo at vekt i utgangspunktet er et ømtålig tema.
Da jeg skulle veie meg på legesenteret da jeg skulle søkes inn til Bærum sykehus, orket jeg ikke se hva jeg veide.
- Jeg bare skriver det her, jeg, - sa sykepleieren med et smil. Kvinner og kiloer. Hun var godhjerta. Jeg var tung.
Da jeg ankom ernæringsfysiologen og skulle veies for å vurderes til operasjon, ble vekta veldig tydelig.
Jeg måtte opp på denne maskinen som viser vekt, muskelmasse, BMI osv. Jeg lurer på om den vekta og tok med skostørrelse, bh-størrelse og intelligens.
Jeg bikket så vidt 40 i BMI, det må man ha for å få operasjon i det offentlige uten tilleggssykdommer.
Jeg ble veid og funnet tung nok. Aldri før har det vel vært stas å veie nok - smil.
De forholdt seg profesjonelt til vekt på sykehuset. Det var ingen som offet eller ojet seg over tallenes tale.
Operasjonen ble gjennomført og vekta skulle begynne å gå nedover. Hvilket den gjorde.
Tidvis har det vært såkalte platåer hvor jeg har stått stille en stund, så har det seget nedover. Å holde hodet kaldt og hjertet varmt i stilleperioder, har vært nødvendig. - Jeg kan ikke unngå å gå ned i vekt av det jeg spiser, har jeg tenkt.
Å rydde tid til trening og et mer aktivt liv, er også nødvendig. En slik operasjon er en livsstilsendring.
Jeg har fortsatt en liten vei å gå der. Men jeg har blitt langt flinkere, sikkert også fordi det er langt færre kilo å gå på tur med og trene med.
Om du lurer på hvordan det er, ta med deg en 25 kilos sekk på tur neste gang og bær den i armene dine, oppover bakke, nedover.
Jeg gleder meg til jeg runder 35 kilo mindre enn utgangspunktet.
Livet har på mange måter blitt lettere!
En dag håper jeg at jeg har et så avslappet forhold til vekt som Alvin har på bildet :)

Har du spørsmål om vektreduksjon og operasjonen, ikke vær redd for å spørre!

Del gjerne innlegget!
Følg meg også på snapchat: annesudmann

Vil du lese mer om prosessen med vektreduksjonen, les dette innlegget: Har_bloggere_fortsatt_en_misjon_?

Takk for at du leste!
Lag deg en god torsdag! Snart helg!



onsdag 18. mai 2016

Dagen derpå når alt er for sent.

Hvert år på 18.mai går tankene mine til min barndomsvenn. Det er fødselsdagen hans.
Men han er ikke mer.


Hadde han levd, hadde jeg sikkert blitt påmint om bursdagen hans via Facebook og sendt et lystig - gratulerer, håper du får en super dag!


Men livet  hans ble kort.
Han valgte å avslutte det selv.
Det tabubelagte. Når livet blir for vanskelig.


Han hadde en annen dialekt enn oss andre, ofte god nok, misforstå meg rett, mobbegrunn for ungdommer. Han var annerledes. Han var litt lubben. Han var rett fram når han snakket. Han var en god venn. Han var musikalsk. Han ble kristen.
I den lokale menigheten stod han frem og sang låter han hadde laget selv. Fra brystlomma stakk rullingsen opp.
Noen reagerte.
Gutten måtte ned fra scenen, slutte med røyk og deretter ville alt være ok.


Det ble ikke ok.
Ikke lenge etter fikk vi det fatale budskapet. Han var ikke mer.
Jeg var fortsatt i tenårene og fikk for første gang oppleve the point of  no return. Noen ganger er ting ugjenkallelige. Uansett hvor mye vi ønsker å reversere, få en ny sjanse. Det er dagen derpå og gårdagen lar seg ikke bringe tilbake.


Det vil være urettferdig å si at kun den nevnte episoden var årsak til valget hans. Det var kanskje en av mange små dråper som gjorde at begeret til slutt rant over.


Hva prøver jeg si med dette innlegget?
Jo, at mennesker er viktigere en ting.
At ord kan slå like hardt som slag.
Og at jeg fortsatt tenker på min venn hver 18.mai.




Om du har tanker du sliter med, oppsøk hjelp. Snakk med noen. Skriv til noen. Du skal ikke være alene.
Det er sant at livet kan være vanskelig også.
Det vil jeg ikke skjule for deg.
Du kommer til å få sorger. Du kommer til å gråte.
Likevel sier jeg til deg, lille barn.
Jorden er menneskenes hjem.
Og et vidunderlig hjem.
Måtte livet aldri gå deg så mye imot at du ikke forstår det.
Astrid Lindgren.
Takk for at du leste.


Klem fra Anne

tirsdag 17. mai 2016

Litt deilig å ikke ha kakebakevakter på barnskolen mer, synes du ikke?

I dag har jeg hatt en annerledes og veldig fin 17. mai.
Fra å ha vært kakebaker, kaffekoker og lekeorganisator gjennom en del år, er jeg nå i den situasjonen at ungene er blitt store. De blir ofte det. Takk og lov.
Det er ingen obligatoriske tog- eller lekeøkter på barneskolen mer.
Og det er litt deilig, selv om det også var en veldig fin tid.

Det er for så vidt noen år siden sist vi toget ut i otta med hvite strømpebukser, strøkne flagg og med småstresset i halsen for å rekke, tale, tog og alt som hører med.
Med alder kommer nye opplevelser og nytt av året var at alle skulle på en champagnefrokost her og en lunch der og attpåtil middag i hovedstaden. Uten mor!
Og det er greit. Det er fint at de gror til og utvikler seg.


Noen er likevel blitt så store at de kommer hjem igjen og vi hadde lunch her hjemme med eldste datter og samboer. Etter dette tok vi motorsykkelen og kjørte til Eidsvoll, der vi var del av en Harleykortesje. Å stille i skinnklær blant bunadskledde og festpyntede, var litt rart og litt fint.


Her er glimt fra dagen min:












Har du hatt en fin dag?


Smil fra Anne


Følg meg gjerne på snap for store og små pyntesprell med eller uten motorsykkel: annesudmann

mandag 16. mai 2016

Herlighet, skal hun gifte seg for tredje gang?



Se det for deg.


Det er sjarmerende vakkert å gå ned en kirkegang en gang. Kanskje to. Men tre?


Orgelet bruser. Dørene åpner. Bruden kommer.
- Nei guriland, nå har hun blitt mye tynnere.
- Har hun sydd om kjolen fra forrige gang?
- Hun har blitt gråere i håret, har hun ikke?


Alle smiler. Og tenker sitt.
Det er mitt skrekkscenario.


Etter et fint, langt ekteskap med barnas far, giftet jeg meg igjen med en mann jeg aldri skulle ha giftet meg med. Ekteskapet varte i under et år. Det var en merkelig reise. Kanskje den skal få mer oppmerksomhet en annen gang. Dere som har fulgt bloggen en stund, har sett bilde fra det som tilsynelatende var lykkelige tider. Jeg trodde det selv, men tok feil. Min største kritiker er meg selv og det har tatt lang tid å tilgi meg selv for feilskjæret jeg tok.


Man står opp til gleder, opp til sorger.


Etter en tid, møtte jeg Jarle som i dag er kjæresten min. Jeg var med i et kor, det var en stor oppsetning og vi skulle leie inn profesjonelle musikere. De satt i salen og lyttet på en øvelse. Og blant dem satt Jarle.
Jeg tittet på ham, gjenkjente og fortsatte med mitt. Vi har vært i samme krets siden 90-tallet, men aldri snakket, kjent hverandre.
En av korweekendene stod han plutselig foran meg med cymbaler under armen.
Jeg tittet på ham.
Han tittet på meg.
Ingen sa noe.


Tror du på Gud? En indre stemme? Folk kaller det så mangt.
For min del, var det som jeg hørte et: her. Her er han!
No way! - repliserte jeg i en indre dialog, snudde på hælen og gikk.
Ikke for at han ikke var en flott mann, men dette var bare et år etter at jeg var grundig bedratt og forlatt.
Men vi ble facebookvenner.
Halvannet år etter dette, begynte vi å snakke sammen på fjesboken.
Jeg ble lykkelig av det. Kjente en fred i magen.
Vi må møtes!
Og det gjorde vi. 13. november 2013 på Pikene på torvet i Lillestrøm.
Den kvelden ble vi kjærester og jeg opplevde noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve igjen.
Jeg ble forelsket!
Etter et år gikk han ned på kne med roser på samme kafe og fridde.


Han her - hjerte<3 p="">



Og nå skal vi gifte oss!
Hans første gang. Min tredje.


Det har vært en lang vei å gå for meg emosjonelt. Ikke fordi jeg ikke vil gifte meg med mannen jeg elsker og som ikke vet hva godt han skal gjøre for meg, men fordi repeterte brylluper på en måte er litt lite sjarmerende.
Derav tankegangen presentert øverst i innlegget. Jeg ler litt her. Og ser det for meg.


Du skal vel ikke ha hvit kjole!! - sier noen.
Kan dere ikke bare gifte dere i utlandet eller noe?


Joda, vi har tenkt på det.
Men ungene sa nei.
Dette har vært en prosess for dem også, men de vil være med på det som skjer. Det varmer mammahjertet.


Bryllupsplanene har tatt form fra barbeint på en strand- tanken, via Lillestrøm kirke, men der smalt alle tankene inn for min del og nei, jeg går ikke ned en midtgang en gang til og er en parodi på meg selv. Slik føles det i hvert fall.
Det blir et annerledes bryllup, men med slekt og venner. Vi vil feire livet og kjærligheten, vi vil ha en fest!
Og om kjolen blir hvit, rød, grå, beige, rosa eller grønn, aner jeg ikke!






Hva synes du?
Bør jeg eventuelt gå i striesekk og aske eller kanskje rett og slett ha en vanlig selskapskjole?
Antrekk er sommerlig pent. Det åpner for løsere snipp på herrene og sommerkjoler på alle skjønne jomfruer. Inklusive bruden.


Jeg kommer til å skrive om bryllupsforberedelsene fremover. Stay tuned!


Følg meg på snap: annesudmann for daglige sprell og tanker om tingene.


Takk for at du leste!


Smil - sa brura!

Collagen øverst har jeg satt sammen av bilde fra:











lørdag 14. mai 2016

Et lite spark i språkbaken til Electrolux


 



Ettersom kjøleskapet mitt (Electrolux) nå produserer mer varm enn kald luft, ringte jeg i dag til kundeservice hos produsenten, der følgende samtale fant sted (forkortet):
Jeg: ja, hei, det gjelder et kjøleskap som har sluttet å fungere igjen.
Dame på vegne av reparasjonsavd: Ja, hallå! Har du försökt stänga dörren på kylskåpet?
Jeg tror ikke helt hva jeg hører, og stotrer frem et ja.
Dame: okeiiii, så du har stängd dörren? Har du försökt sätta på kylan? Skru ner värmen?
Jeg svarer bekreftende ja og kjenner på en mild irritasjon.
Dame: har du tatt ut kontakten på kylskåpet?
Jeg: ja, vi har på en måte prøvd alt, tatt ut kontakten og til overmål satt den inn igjen og dette at kjøleskapet blir et varmeskap, er et gammelt problem, det hender jevnlig og slik skal det jo ikke være?
Dame: jag förstod inte.
Nå har irritasjonen tatt over og jeg forklarer at det før har blitt slik, fordi det samler seg puss i renna hvor overflødig kondens renner inne i kjøleskapet, men at denne er gullende ren nå.
Damen: puss?
Jeg: ikke svensk puss! Møkk!!

Forhåpentligvis holder alle kjøleskap i pinsen. 
Takk for at du leste! Lag deg en god lørdag! 

Følg meg gjerne på snap: annesudmann og vil du lese mer humor, trykk her !

fredag 13. mai 2016

Med plaster på hjertet

Tusen takk for alle tilbakemeldinger jeg fikk på gårdagens innlegg som du kan lese her!
Det strømmet inn via statusen på Facebook, på innboksen, via bloggen, via Verdidebatt.no og via Twitter.


Jeg tror på åpenhet og raushet, jeg tror på å snakke sant om livet og å se det helhetlige bildet. Metaperspektivet. Og det er ikke alltid like lett å ha.


Flere skrev til meg i går om den andre parten i en relasjon der en av partnerne holder sin homofili skjult. Der lever det mange tause sorger. De er et stille alibi i relasjonen som skal fremstå som normal.
Jeg var et barn av fortielsen. Å kunne snakke høyt via tastaturet gjorde godt, skjønt det var krevende. Nå håper jeg på en større åpenhet.
Vi skal få slippe å dømme. Budet vi er pålagt, er å elske hverandre. Og kjærligheten tror alt, håper alt, tåler alt.
Men mange har plaster på hjertet sitt.





Jeg har fortsatt en stillhet i meg. En redsel for hva som kunne skje om jeg begynte å pirke i det som er sant, har begynt å slippe taket, men reisen er ikke over.
Nå er det straks helg og jeg gleder meg til å hvile i sofaen hjemme, der haugevis av myke puter er klare til å ta imot familien.


Del gjerne, lik innlegget og følg meg på snapchat: annesudmann.


Takk for at du leste! Dette innlegget engasjerte også veldig! Les og lag deg en god fredag.














I dag er bildene lånt fra Pinterest og Instagram.

torsdag 12. mai 2016

Kjære pappa -

I dag er det pappas bursdag. Han skulle fylt 85, men døde rett før han fylte 70.


Det kan sies mye om pappa. Han var fargerik, hadde en vanvittig rå humor og sukket til Gud, som han sa det selv. Pappa var prest. Pastor i Metodistkirken.


Jeg har vært usikker på om jeg skulle skrive dette innlegget, det er påbegynt flere dager før publisering, flikket på, tekst er tatt bort, satt inn. For jeg vil hedre pappas minne.


Samtidig er det ting som bør sies. Og det vil jeg si i kjærlighet og respekt.


Er du født på 2000-tallet, vil du ikke la deg sjokkere over dagens innlegg. Men pappa var født i 1931.
Han vokste opp i Bergen, men ble flyttet til Østlandet en gang under 2 verdenskrig, da deler av Bergen ble bombet. På Østlandet bodde han hos en familie og vi vet lite om hvem de var eller hva som skjedde der.
Jeg vet egentlig altfor lite om pappas side av familien. Han fortalte ikke mye. Det er jeg litt lei meg for.
Men jeg hadde en grundig engasjert farmor og en farfar, vet jeg.. Begge døde før jeg ble født.


Pappa tok sin teologiske utdannelse og ble prest i Metodistkirken. På 60-tallet jobbet han i Svolvær. Svolvær er et lite sted og ryktene begynte å gå om pappa og en annen mann. På 60-tallet var ikke dette bare uhørt, det var ulovlig.

Jeg var bare 13 og et halvt år gammel da jeg forsto at noe var veldig galt.
"Den derre homoen fra Bergen!" - sa jeg i frustrasjon til en forskrekket mamma. Hvordan kunne jeg ha skjønt? Det var ikke mange år etter at homofili var blitt lovlig og vi hadde ikke den lettvinte informasjonskanalen på godt og vondt som internett er. Mamma lånte en fagbok på biblioteket om homofili, slik at jeg skulle få litt kunnskap. Det var klokt.
Da jeg var 13 år gammel, flyttet pappa fra oss. En helt uhørt ting for en prest å gjøre den gang da.


Jeg sørget dypt og var borte fra skolen en uke. Sorgen varte imidlertid lenger.
Men jeg vet at det faktum at pappa var homofil, var den mest kjente hemmeligheten i Metodistkirken da dette skjedde.  Og slik er det nok litt fortsatt. Det skulle ikke snakkes om.
Det er ikke lenge siden en velmenende sjel forsiktig sa til meg, at han pappaen din hadde det jo ikke så enkelt, uten å nevne mer. Det skal ikke snakkes om.


Pappa var ensom i sin legning, men han var ikke et ensomt menneske. Han hadde mange venner og familie, han var en populær prest som var synlig i gatebildet. Men han døde alene.
Det smerter meg fortsatt.


Vi snakket aldri om legningen hans. Jeg hadde tenkt å gjøre det i forbindelse med 70-årsdagen hans. Så døde han to uker før. Hadde tenkt å si at jeg hadde skjønt det siden jeg var 13 og et halvt år. Hadde tenkt å si det ikke spilte noen rolle for min del hva slags legning han hadde.




Jeg har dvelt frem og tilbake om jeg skulle dele dette, den mest tungtveiende årsaken er at pappa levde i skjul med sin legning hele livet. Han levde alene så langt jeg vet,  etter at han reiste fra oss og han døde alene. Det vet jeg.
Hadde han levd i dag, ville jeg ha snakket om homofilien. Snakket sant om livet i åpenhet og respekt.




Har du noe usnakket med noen, snakk. Snakk med mennesker mens du har dem hos deg.






Jeg ligner på pappa i sinn og skinn.
Jeg bruker spøke med at vi ligner så til de grader, at vi begge liker menn ~ smil.


Å snakke sant om livet, å holde høyt det som er ekte og rent, er viktig. Å favne hele livshistorien til et menneske i noen få ord i et blogginnlegg, er nærmest umulig. Men nå har jeg sagt en del av det.




Pappa ville ha fylt 85 i dag.
Gratulerer med dagen, kjære pappa.

onsdag 11. mai 2016

Daniel Wellington

Jeg får kjærlighetsgaver av kjæresten min. Han er så god på det.
Det kan være roser.
A-magasinet på fredager.
Og i fjor sommer ~ denne Daniel Wellington-klokken. Er den ikke fin?


Den er kjøpt i Strømstad og det formelig lukter sol og saltvann av den. Og ferie!






På dette bildet er Alvin. Er han ikke skjønn? Her har han spist og bare sluknet i hendene mine. Å snuse på den lille valpemagen er fantastisk! Til lørdag er han og søsteren 3 uker gamle og vi nyter hver dag med dem!


God onsdag!
Del gjerne innlegget, smil til noen som ikke forventer det og følg meg på snap og instagram: annesudmann.


Klem fra Anne

tirsdag 10. mai 2016

Seriøst, - tiara?

Jeg har jobbet som lærer siden 1993. Det kan jeg sikkert gjøre til jeg går av med pensjon, skjønt det er noen år til. Men jeg vet ikke om jeg vil. Mer om det en annen gang.
Så har det seg slik at jeg er så innmari glad i rosa og stæsj. Det er ikke så mye rosa og stæsj i skolen, skjønt jeg har en tiara jeg fikk av kollega Marianne.
Jeg trengte mer tiarafeeling i hverdagen, derfor lanserte jeg Tiaratirsdagensvenner på facebook. Det er en uhøytidelig side for oss som bruker tiara til hverdags og til fest, om kvinner, om lederskap. Om gleder, sorger og utfordringer. Om kvinneliv, rett og slett ♥


Tidvis på tirsdagene tar jeg på tiaraen og går til time. tidvis når jeg har glemt den ikke helt usynlige tiaraen, etterlyses den av ungdomsskolejentene, haha.


Mener jeg konkret at det hjelper å putte på seg en tiara på tirsdagene? For sin egen selvhøytidelighet, kan det være lurt. Men mest av alt er det en reminder på at vi er verdifulle hele gjengen.
Tidvis er tiaraen helt på skeiva.
Tidvis har vi glemt å ta den på.
Derfor trenger vi tiaratirsdager, der vi damene påminner hverandre.


Det er plass til herrene også. Det skal nevnes!


Apropos rosa og stæsj, driver jeg med mer innen den sjangeren, men det skal jeg skrive mer om en annen dag. Dette skal tross alt være en rosablogg for voksne damer.






Lag deg en fantastisk tiaratirsdag!


For tiaraer på snei og andre viderverdigheter, følg meg på snap: annesudmann.


Takk for at du leste!


Smil :)


Bilder: Queenofyourownlife og selvkomponert og redigert fra Pinterest.

mandag 9. mai 2016

Prokrastinerer du?

Etter x-antall høyskole- og universitetseksamener og ditto oppgaver, har jeg lært det meste om prokrastinasjon.
Å prokrastinere er i følge Storenorskeleksikon dette: kronisk utsettelsesatferd. Alle utsetter ting som skal gjøres, men prokrastinering kjennetegnes ved at utsettelsene er til ulempe for personen. Personen er ofte klar over dette selv, og anger og stress oppstår. I det lange løp har prokrastinering negative konsekvenser for prestasjon, velvære og helse.
Prokrastinering skilles fra begrunnet utsettelse og omprioritering, da slike former for utsettelse gjerne er fornuftige. Prokrastinering er derfor en ufornuftig eller «irrasjonell» form for utsettelse.


Altså en ganske alvorlig ting. Dypest sett.


Å utsette noe man må, er ganske vanlig. Og i helgen har jeg utsatt all verdens retting og vurdering frem mot at standpunktkarakter må være satt på fredag.
Det betyr at jeg må sluttføre i uka som nå ligger foran oss. Hvilket jeg rekker.
Men jeg tenkte jeg skulle være så flink.
Og så orket jeg ikke.


I stedet heklet jeg og nøt solen og var på Frognerseteren med kjæresten min og delte på en av disse gigaeplekakene de serverer der.


Lurt? Ja.
Lurt å pålegge seg selv å jobbe når man bør hvile. Nei.
Prokrastinering? Litt. Sånn passe.


Hekling er avkobling for meg og nå har jeg gitt meg i kast med et pledd. Å la fargene ta over for hverandre og mønstre vokse frem, er sjelefred.
Man blir ikke rik på det, for dette er arbeid som tar tid.
Men kanskje noen kan tenke på meg når mange år er gått, og tenke at det pleddet, det har Anne laget og kanskje smile lite grann.
Slik jeg gjør når jeg finner heklerier mormor har laget.




Men nå er det mandag og det må jobbes med helt andre ting.
Likevel kan vi fylle dagen med farger og mønstre og skape hverdagslykke, akkurat der vi er.






Lag deg en god mandag!


Trykk gjerne på blogglisteknappen øverst til høyre, del innlegget og lik og rop hurra med innestemme om du allerede er på jobb denne mandags morgenen og når du har pause, finn meg på snapchat på annesudmann :)
Og til slutt: TAKK for alle tilbakemeldinger på forrige innlegg: Slankeoperasjon, juks eller hjelp? Det ble delt og lest i rekordfart og tilbakemeldingene på facebook var overveldende og varme og på Twitter vidunderlig varmkritiske. Det gleder meg om det jeg skriver kan berøre.


Takk for at du leste!
Mandagsklem!

søndag 8. mai 2016

SLANKEOPERASJON ~ juks eller hjelp?

Sommeren for snart to år siden begynte det en prosess for min del. Jeg satt på motorsykkelen til kjæresten fra Oslo til Gøteborg og for ei som er vant til å pusle med noe hele tiden, fikk tankene her ro.
De ble tvunget til ro, er vel mer riktig å si.


For det er ikke stort å ta seg til der bak en rygg på en motorsykkel. Man er. Man ser, lukter, senser på en helt annen måte enn når man kjører bil. Landskap farer forbi. Tanker kommer og går. Man får ikke sjekket facebook eller snappet. Det er bare å la livet være som det er.


Man merker sine kilo der bak på sykkelen, selv om sykkelen er stor. Og der og da, i nyinnkjøpt sykkelbukse størrelse XXL og noe, tenkte jeg for alvor på tanken om slankeoperasjon.
Men jeg sa ingenting før senere den sommeren.
En slik operasjon er en prosess. Den skal være grunnfestet i egen vilje og overbevisning. Ikke på hva andre tenker og tror.
Samme året, sent på høsten, nevnte jeg tankene for fastlegen min.
Han er en handlingens mann og der og da i samme legetime, hadde vi søkt om utredning ved Bærum sykehus, der det var kortest ventetid.
Like over jul i 2015, var jeg innkalt til ernæringsfysiologen ved Bærum sykehus, veid og funnet tung nok. Allerede i april samme år begynte jeg på åtteukerskurset alle må ta som får operasjonen av det offentlige.
Jeg kan ikke få fullrost kurset!
Foruten å få bli kjent med fine mennesker i sårbare situasjoner, var jeg i en modningsprosess i forhold til operasjonstanken. For man må ikke opereres, det finnes alternativ.
Sommeren 2015 kom og gikk og jeg bestemte meg for operasjon.
Sist i november 2015 var det min tur og jeg tuslet inn til operasjonsbordet og la meg der høyst frivillig. Der og da lurte jeg litt på hva jeg gikk inn i, men har man bestemt seg, så har man.


Operasjonen gikk fint og det var ingen komplikasjoner, men hei du, så dårlig jeg var da jeg våknet av narkosen. Det er visst vanlig etter operasjoner generelt. Dette er med andre ord ikke et rosa eventyr.


For å gjøre en lang historie kortere, nærmer jeg meg nå minus 25 kg. Det er helt vidunderlig! Jeg savner ikke å kunne spise mye. Jo, kanskje bittelitt under mini-cruiset for noen dager siden, da vi spiste på buffet. Jeg gleder meg over balansen som har kommet inn i livet mitt. Jeg gleder meg over tøy som er blitt for stort og over å kunne gå rett inn i en butikk og handle noe jeg har lyst på.


Det ble satt fokus på komplikasjoner rundt slankeoperasjoner i media for noen dager siden. Og komplikasjoner forekommer. Men de fleste angrer ikke.


Da jeg gikk inn i dette, hadde jeg mange tanker om man kunne forsvare dette samfunnsøkonomisk (å jada, det hadde jeg), om dette var juks (herlighet, det er jo bare å slanke seg) og om konsekvenser (kan jeg bare spise most mat resten av livet? Nei, det trenger jeg ikke). Du kan lese om det her.


Jeg har gått fra å kun ta ansiktsbilder og bilder av føttene (*humre*) til å så vidt våge å ta bilder av hele meg. Målet er å kunne legge det og ut på bloggen.


Kommer alt av seg selv etter en slankeoperasjon? Niks. Endringen skjer i hodet. Kroppen får drahjelp, men hele meg, hele deg, må henge med. Disse prosessene skal jeg si mer om senere.


 Sommeren 2015

 Høsten 2015

Våren 2016


Følg meg gjerne på snapchat for mat- og treningssprell: annesudmann, lik gjerne og del innlegget.

Lag deg en god søndag og takk for at du leste!






lørdag 7. mai 2016

SAIL AWAY ~ timeouts og mammaliv

Unner du deg små pauser i hverdagen? Små oaser med timeouts der humla kan suse og tankene fly?
Det er ikke så lett, jeg vet.


Jeg elsker å jobbe. Jeg kan jobbe sent og tidlig med ulike prosjekter, men jeg elsker og å nyte livet mens jeg gjør ingenting.


Å ha fire barn innebærer som oftest at pausene med ingenting er få og sjeldne, selv om barna nå er store. Men det har de ikke alltid vært.
Her i huset kom de trillende på en snor på under åtte år. Da har man nok å holde på med. Det tok litt tid, men etter hvert forstod jeg at om jeg skulle være en god mamma, måtte jeg ta litt tid til å hvile, tid til å fylle på egen tank. Så jeg begynte å ta bittesmå timeouts, der jeg tuslet ned på den lokale kafeen med en bok i veska. Der satt jeg alene og leste, nøt kaffen min, lot tankene få hvile ~ og så tuslet jeg hjem. Det må nevnes at pappaen til barna var der for dem mens jeg tok min lille luftetur.


Nå er yngste blitt 17 og den eldste fyller 25 til sommeren. Det betyr at jeg kan ta lengre lufteturer enn en time og ja, jeg nyter det. Noe av det fineste jeg vet, er å tilbringe tid med barna, når alle fire er samlet, er mammahjertet komplett, eller når en av dem som har flyttet hjemmefra plutselig låser seg inn, går rett til kjøkkenet og åpner kjøleskapet, da er mammaen lykkelig. Og jeg trenger fortsatt og likevel me-time.


Det hadde jeg fra Kristi Himmelfartsdag på torsdag til fredag, da dro Jarle og jeg på et mini-cruise til Danmark. Med Stena Line. Så enkelt, så deilig. Vi har oppdaget spa-avdelingen der og den er fantastisk! Noe av det beste med den, er utedekket som er skjermet fra passasjerdekkene for øvrig. Det er deilige stoler og boblebad der og årets første soløkt ble gjennomført der i går. Etter klokka 12 er spaavdelingen kun for voksne på skipet og trenger man helt timeout fra all verdens søte små, er det tidspunktet man bør velge for deilige timer der tankene kan fly.










Hva slags timeouts skaper du deg?


Hurra for oss damene! Vi klarer så mye, men vi må og ta vare på oss selv. Enig?
Del gjerne både tanker og dette innlegget :)


Følg meg gjerne på snap: annesudmann, der dagens øyeblikk formidles når det måtte passe.


Smil og lag deg en god dag!