Lille Otto

Liten tue kan velte stort lass. For en uke siden døde Otto. Jeg fikk kjenne ham i omtrent tre dager og kommer for alltid til å ha ham i hjertet. Her er Otto og her er historien hans.




Da Otto kom til verden for 10 dager siden sent en lørdagskveld, var han valp nummer tre og den siste i kullet. Han var mindre enn de andre to, men fant tidlig mammaens patter og tok øyensynlig til seg næring. Søndagen kom og alt virket greit i valpekassa. Ivrige små spiste og sov. Han virker sterk, lillemannen, tenkte jeg. Han vil.
Mandagsmorgen våknet jeg og var syk, men hundemamma hadde det verre. Hun pep og bar seg og jobbet iherdig med Otto-valpen. I hui og hast reiste vi til veterinær, som raskt konstaterte ganespalte på vår minste. Han kan klare seg, sa han. Gi ham morsmelk annenhver time.
Morsmelk og miniatyrflaske ble kjøpt inn og Ottos, hundemammaens og min kamp var i gang.


Vi klarte det i halvannet døgn.


Otto ble merkbart svakere og til slutt svant livet ut av den bittelille kroppen. Hundemammaen slikket ham fortvilet, åpnet munnen hans, jobbet stille og intenst, før hun bare satt seg ned og tittet på meg. Spørrende. Trist.
Jeg begynte å gråte og jeg gråter nå mens jeg skriver. For den lille fyren.
At det går an.
90 gram valp både fikk og får hjertet mitt til å blø.
Han vil alltid være der. I hjertet.


To deilige tjukkaser lever også videre, friske. Er de ikke fine?




Vi er så takknemlige for dem! For å følge utviklingen og formelig se at de vokser for hver dag som går. Og i dag åpner de kanskje øynene!


Følg meg gjerne for valpesprell og hverdagsliv på snap: annesudmann.


Lag deg en god tirsdag!







Kommentarer

Legg inn en kommentar