tirsdag 21. februar 2017

Flink pike, sa du?


Nå for tiden trives jeg ikke på soverommet og det er ikke på grunn av ektemannen, takk og lov. 
Jeg elsker å ha et koselig hjem, der det er rom for kreativt rot, men kreativt kan tippe og slippe og da blir det bare rot. Det liker jeg ikke.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan flyte på at vi nettopp har flytta inn. Strengt tatt var det i fjor, skjønt det var i desember. Jeg klamrer meg til at jeg faktisk fikk kommoden min tilkjørt hit i forrige uke, men innser og at alt dette IKKE stammer bare fra kommoden, da den er forholdsvis full.


Så mens glansede vinterferiebilder flerrer skjermen via facebook, rydder jeg. 
Det skal sies at det er en viss tilfredsstillelse i den litt meditative handlingen, titte på minner, sortere vekk, plukke og velge, et enormt privilegium vi velfødde nordmenn har i vår overflod. 
Den samme overfloden og det samme livet gir rom for flinkpike-konseptet, en diagnose jeg deler med mange medsøstre. 
Etter fjorårets flytting til dette deilige, gamle huset med denne roen i seg (kanskje det er derfor jeg ikke rydder - nok?), har jeg tenkt over dette med jaget vi lever i. Det skal være fint nok , flott, fasader og fine facebookbilder og for å balansere det hele i det jeg skriver, takk og lov for at ikke bare elendet deles, men er det ikke greit at det er god nok? Nok, liksom. Levd liv. Litt rot i krokene. Stillhet. Tid til å tenke. 
Rømmer vi fra den vi egentlig er i alle inntrykk fra sosiale medier, alt vi formidler, alt vi tar inn? 


Jeg har ikke engang  bestemt meg, men likevel stoppet mer opp (herlighet, dette skulle bli et humoristisk blogginnlegg) og prøver finne ut hvem jeg er. Hva er mine verdier? Hva vil jeg og ikke minst, hva er mine prioriteringer?

Jeg leser denne boka for tiden. Den er stille. 
Jeg som elsker krim og spenning har landet i ei bok der jeg stopper opp og tenker. Med mulig åpning for en meget forsinket 40-årskrise, tar jeg meg tiden. Visstnok har jeg tenkt at jeg er en late bloomer, men bedre med indre blomstring sent, enn aldri.


Våg å leve helt og fullt akkurat der du er, er underteksten. Og da må man være litt stille. For det er så innmari mye støy der ute. 

Så jeg rydder videre i livet mitt og på soverommet. Og finner skatter og lærer meg kanskje ikke å bære tyngre, men riktigere.


En av skattene funnet, er selskapsveska på bildet. Ubrukt og med merkelappen på. Den gir jeg bort til den første som vil ha, så bare si ifra!

Nå skal det ryddes videre. Takk for at du tar deg tid til å lese! ♡
På snap ligger hverdagene ute, ofte med mye humor, legg meg gjerne til!
👻 annesudmann

Klemmer!


tirsdag 14. februar 2017

Valentines meg her og Valentines meg der - gaver kan hun få ellers i året!



Valentines meg her og der. I dag er dagen og for å sitere en venn av mannen min: Valentines? Nei, da får a ikke no. Hu kan få ellers i året!
Hadde det vært min mann. hadde han trolig blitt avlivet på stedet.
Klart man kan gi hverandre ellers i året - også! Men Valentines er Valentines ♥
En dag for å hylle kjærligheten, er gull!

Men jeg har ikke kjæreste, sier du. 
Det hadde ikke jeg heller. Jeg var så inderlig dumpa at du aner ikke. 
Jeg gikk av meg sorg og sinne (og noen sårt tiltrengte kilo), tørka snørra og begynte å ta meg av en kjær venn, nemlig meg selv. 
Til Valentines kjøpte jeg gaver til meg selv og til venninner.

I år har jeg kjøpt til mannen min og om han ikke liker gaven godt nok, har jeg en backup, da jeg faktisk kan tenke meg innholdet sjæl. Er ikke det win-win, så vet ikke jeg 😂.

Så sitter du der og er dumpa, singel og sorry, alene eller med en fyr som ikke ser deg, kjøp en gave til deg selv i dag - eller til en venninne eller en kollega eller en datter eller til denne mannen som burde skjønt sitt eget beste, for greia er den ~ løft blikket og strø glitter på hverdagen din og andres dag. 
Erfaringsmessig blir det da mye bedre. I hvert fall litt. 


I år havner Valentines på en tiaratirsdag også, det er svært godt beregnet. Så Happy Valentines, på med tiaraen, ta vare på deg selv og overrask noen som ikke forventer det. Gode greier smitter og man kan risikere å bli glad av det 😏

For glitter i hverdagen, følg meg på snap: annesudmann 👻

Klemmer!

søndag 12. februar 2017

Morsdagsbetrakninger - bør man selge unga mens de fortsatt er små?


I dag er det morsdag i kongeriket. Det er alltid stas, skjønt i år er det første året uten kidsa i huset. Hunder stiller ikke med frokost på senga, så her sitter jeg med en kopp kaffe og en eske Toffifee. Yngste har farta avgårde til Spania, du vet, det var den historien om politiet. I min uendelige morskjærlighet hadde jeg pakket et par makroner til henne og flyturen. Det vites ikke om barnet spiste dem, skjønt jeg lot henne forstå at makroner er ikke billige. Hun ringte forresten fra Spanialand i stad, slikt varmer et moderhjerte ♡ Jeg glemte å spørre om makronene.

Det der med unger er mye jobb. Det er veldig fint og veldig mye jobb. De griper deg langt inn i hjerterota og utvider hjertet på en måte du ikke ante før de ankom. 
Før den første ankom her i huset, var eksmannen og jeg på svangerskapskurs. Det er et merkelig ord, for akkurat det å bli svanger hadde man jo forsåvidt allerede klart og forstått. Nå venta resten. På beste Oslo vest satt vi i regi av Mental barnehjelp eller noe i den dur. 
Hva gjør man hvis den nybakte mora er så sliten at hun bare har lyst til å slenge ungen ut av vinduet, spurte kurslederen.
Hjelper henne å åpne det? - sa eksmannen, daværende husbond.
Det er et mirakel at vi ikke ble meldt til øvrigheta der og da. 

Det må nevnes, jeg elsker stickersa fra PoppyDesign!

En ting er barnevernet, tenker jeg, men hvor i huleste er voksenvernet? Når kidsa er våkne på femte døgnet når tennene kommer i småbarntida (de sover bare på dagtid når du må få gjort bittelitt av de allerede ekstremt senkede kravene du hadde til husarbeid) og når de gror til og du ikke vet sist du tok en bitteliten slurk vin 34. fredag på rad fordi du er i kjøremodus i tilfelle avkommet skulle finne på å legge seg i en grøft et sted. Da kjenner du at du er mor. 
Her om dagen stod en utslitt kollega midt på gulvet på personalrommet med stor mage og en allerede født unge på litt over et år i tankene.
Du må selge dem mens de er små, vet du. Det kommer jo en til der, sa jeg, og pekte på magen hennes.
Det er i de øyeblikkene man bør kjenne dem man stiller forslaget til.
Ofte er det ikke langt mellom gråt og latter i de situasjonene. Heldigvis for meg, ble det latter.
Og ærlig talt, har du barn, kan du trolig kjenne deg igjen.


Etter å ha blitt mor for snart 26 år siden forstår jeg hva kjærlighet er. Vi hadde aldri orka alt styr, alt for lite søvn, legoklosser i kaffekoppen og under beina og minst Disneychannel og Hanna Montana, om det ikke var for den vanvittige kjærligheten som legges i hjertene våre når barna kommer. 

Grei påminnelse fra Boka ♡

Så vi selger dem ikke. Vi elsker dem herfra og til evigheten og forbi, for å blande inn litt Buzz Lightyear og ToyStory som holdt mine små rolige under mang en ammeøkt, der jeg i fred kunne titte på det lille ansiktet ved brystet og vite at dette er alt jeg trenger. Denne ungen, denne roen, disse små som sitter og titter på Buzz og gjerne 39 timers sammenhengende søvn. Men det kan jeg ta senere.


Nå kan jeg sove de timene. Det er en tid for alt og i fare for å høres gammelklok ut, vi har dem til låns - unga. De er hos oss i hektiske, krevende, vidunderlige år og deretter skal de ut å fly (om det så er med nødpass) på egen hånd. Vår oppgave er å gi dem vinger til å fly med og dype røtter, slik at de er godt jorda.
I dag kommer tre av fire hjem til middag. Den fjerde har allerede ringt fra Spania ♡.

Selv skal jeg ringe min mamma som gav meg livet, som stiller opp og som ennå ikke helt har gitt opp å oppdra meg bittelitt, som bekymrer seg når jeg har det tøft, som ringer for å bare høre stemmen min, som skriver lange, fargerike mailer med hjerter i alle bauger og kanter. Gratulerer med morsdagen, mamma ♡!

Så alle mammaer der ute, englemammaer, bonusmammaer, tantemammaer, ekstramammaer, - gratulerer med dagen og takk for den du er i de barnas liv som er rundt nettopp deg! ♡

Kaffeskål for oss alle som har en plass i disse barnas liv!

Takk for at du leser! ♡

Klemmer!

Snap: annesudmann 👻

fredag 10. februar 2017

I dag begynte dagen hos politiet




Fast plass for ting og tang er fint. Denne mammaen har alltid hatt fast plass for familiens pass. Inntil i fjor sommers flytt.
Her er en historie fra virkeligheten.
Den nevnte sommeren 2016 fikk Miriam nytt pass, fordi det gamle gikk ut. Nytt pass ble brukt til København. og alle var enige om at det hadde vært en fin tur ☺
Da vi kom tilbake, ble Miri og mammas pass liggende i for eksempel mammas veske.
Der lå de lenge og vel.
Her kan de ikke ligge, tenkte mammaen en dag, de kan jo bli borte! Stjært! - rett og slett.
Så mammaen la passene på et lurt sted.
Det lure stedet lurer vi fortsatt på hvor er.

For i morgen skal Miri til Spania med KG.
Da må hun ha nødpass. Derfor dro vi avgårde på torsdag fordi nøden var stor. Pappaen hadde sendt med dokumentasjon på farskap og velvilje, mammaen møtte i egen person med det snart voksne barnet på slep og damen bak skranken sa at dette går fint.
Helt til hun så at Miriam, som den eneste av fire barn her i hurven, har hatt nødpass en gang før.
Man kan ikke få utlevert nytt nødpass uten å ha levert det gamle, sa damen.
Du kødder, sa mammaen (neida, hun sa ikke det, men hun TENKTE det).
Hvem vet hvor et flere år gammelt nødpass er i et flyttelass like digert som et plastfjell ute i Atlanterhavet?

At nødpasset skulle vært innlevert til politiet straks etter bruk, er en annen sak.
I leteaksjonen etter det gamle (nesten nye) passet, hadde mammaen likevel observert det eldgamle pass og tenkt at det er da en skjebnens ironi å finne det, liksom, men ikke passet.
Så mammaen dro hjem til gårdshuset på Kløfta og ba til høyere makter og kommanderte dertil også eksmannen om å henvende seg til samme instans for umiddelbar husk om hvor nødpasset var (ettersom det ordentlige passet nå var passe´ - for å si det slik). Det må ha virket.
I andre leteskuff lå passet, det til nød.

Fredag morgen ble nødpasset innlevert, slik at det nye nødpasset kunne utleveres og i morgen reiser mammaen til Gardermoen for å levere nødpasset til det nesten voksne barnet og når vi bestiller nytt ordentlig pass etter alt dette styret, skal det nye passet på en fast plass hos henne eller meg.
Og mens vi venter på det, kan vi fortsatt lure på hvor mammaens ennå gyldige, men gjemte pass befinner seg.

Legg merke til at nødpasset matchet dagens outfit


Har du hengt med til hit, ønskes det deg en vidunderlig fredagskveld!
Pass på passene, vern om de faste plassene! ♡

Etter den sure svie fulgte den søte kløe, makroner hos Garcon

Freddan sin likevel!

Takk for at du leser ♥
Snap: annesudmann

Klemmer ♥