Ensomhet på Facebook


Her om dagen så jeg et innlegg på Facebook der tema ensomhet på nettopp denne sosiale kanalen var tema. Vi har så og så mange venner her inne, men er likevel ensomme. Jeg vil ta opp dette som tema, sa vedkommende.
Jeg begynte å svare. Men det ble ikke et godt svar, så jeg slettet det. Likevel har det ligget og surret bak i hodet på denne siste aprildagen - ensomheten midt i alle happyfaces. Jeg synes det var modig av vedkommende å ta opp nettopp dette. Sårbart og blottstilt.

Selv har jeg mange Facebookvenner- og bekjente. Blant disse finnes de virkelig nære, Facebook feirer i dag 10-årsjubileumet til en av dem og meg. Det er en fin påminnelse, men det som virkelig er viktig, er at jeg vet jeg kan stole på henne i tykt og tynt, i medgang og motgang, i storm og stille helt uavhengig av det som måtte vises i sosiale medier.
Om man tenker kretser, sirkler rundt en person, finner vi et JEG i den innerste. Der er jeg alene. Så kommer kanskje ektefelle, barn og nær familie. Deretter de gode, nære vennene. Deretter utvider sirkelen seg til kolleger, bekjente og så videre.
Jeg tenker at de ikke skal være mange i den nærmeste vennesirkelen, men at de som er der er solide. Å ikke ha noen i denne sirkelen, gir ensomhet, tror jeg. Men man trenger ikke mange, kanskje bare en gjensidig venn.

I dag er det 17 år siden jeg ble oppringt av politiet i Narvik. De ba om å få ta seg inn i pappas leilighet. Man hadde ikke hørt fra ham i byen på et par dager og lyset sto på i leiligheten. 
Politiet drøyde med å ringe tilbake og da visste jeg han var død.
En av de største sorgene rundt dette for meg, var at han døde alene og at ingen visste om det.
Likevel var en del av denne ensomheten selvvalgt. Sorgen blir ikke mindre av det for den som sitter tilbake.

Kan hende har jeg dette fra pappa, for jeg er av dem som velger å være alene ofte. Jeg trenger roen og restitusjonen i stille stunder. Dette kommer jeg straks tilbake til.

Forrige blogginnlegg handlet om å være logget av de sosiale mediene jeg bruker mest, Facebook og Snapchat, og jeg har ikke skrevet noe her på bloggen til dere siden da. Friuka var god. Jeg fikk en helt annen ro. Jeg var mer samlet i meg selv og så i enda større grad at mye av det vi deler blir transportert ut av stunden, mens tilfredsheten i det å være samlet i seg selv, gir større glede. Det er vel en balanse i det hele. Jeg skal ikke slutte å dele vakre øyeblikk, men lykken ligger ikke der. Den ligger der og da i opplevelsen av en våt hundesnute, i en vakker blomsterbukett, i humoren til en unge i forbifarten, i et kjærlig strøk over ryggen fra ektefellen, i et visdomsord fra mamma i rett tid.

I forhold til dette å velge ensomhet, det er disse jeg ønsker ha rundt meg når livet stormer, eller i det stille, i gleder og i sorger. Alt må ikke ut på Facebook. Der velger jeg hva jeg vil dele med de 1755 vennene/bekjente. Jeg kan ikke ringe dem når jeg gråter en natt. Men jeg kan ringe de som er nære.

Har du en nær venn, det være seg ektefelle, barn, foreldre eller venn, da er du ganske rik. Hva andre måtte dele på Facebook, er deres valg og selv om følgende status Nå har det skjedd igjen .... gir meg grå hår langt inn i sjelen, må det respekteres at  noe personlig har skjedd, men ikke kan sies, men likevel deles. Jeg tror det hadde vært lurt å spare seg selv (og bevares, at vi andre blir med på kjøpet er helt greit). Ta det med den innerste kretsen. 

Men vedkommende som skrev om ensomhet, var modig. Han skrev setningene helt ut og han satte søkelys på et problem som har blitt synliggjort gjennom sosiale medier, ensomheten likevel.

Takk for at du leser 💓

Klemmer




Kommentarer