torsdag 27. august 2009

Utfordring fra Lenemora ~ Det glemmer jeg aldri ~ Barnet mitt overlevde ~

Da jeg fikk utfordringen av
Lenemora for noen dager siden, måtte jeg bruke noen dager til å tenke...
Skulle jeg skrive om gode minner, dårlige minner, humor, alvor....
Jeg ender opp med å fortelle om noe som var så alvorlig, at det nok preger oss for alltid, selv om ting blekner med tiden.
6. mars 2007 kl. 17.30 sto jeg ved bilen og skulle hjem fra jobb. Jeg ergret meg over at Maria, min eldste datter, hadde tatt en cd jeg ville høre på.
Samtidig faller Maria av hesten vår i en ridehall noen mil unna. Det er ingenting i hallen som tilsier at en ulykke skal skje, ingen bråe lyder, ingen forstyrrelser, ingen mennesker å laste i ettertid - takk og lov.
Maria faller i bakken, sitter fast i stigbøylen, blir slengt i veggen, faller i bakken igjen.
Nakken knekker.
C 2 virvelen, dens, som ligger rett under respirasjonssenteret i hjernen, får et brudd. For å forklare alvoret - det er dens som brekker når mennesker henger seg. Da slår dens en vei. Her slo den den andre veien, enkelt fortalt. Med brudd i dens overlever du sjelden, men gjør du det, har du mindre risk for lammelser, slik nevrokirurgene har forklart oss.
Jeg blir oppringt, lege og ambulanse blir oppringt fra stallen. Jeg kjører tett oppunder og over fartsgrensen, vet at noe forferdelig har skjedd, kjenner det i magen (og jeg er en rooolig mor med fire barn, der jeg er vant til at det skjer ting). Ambulansen har hatt et kjøreoppdrag et par mil unna og gjør vendereis, legen ved det lokale legesenteret rykker ut.
Alle ankommer vi ca samtidig til stallen.
Alt skjer korrekt, krage blir satt på, jenta blir stabilisert.
Vi kjøres inn til Ahus, Maria er våken, har sterke smerter i beina og i nakken, men er rolig. Ambulansepersonalet forteller at det vil stå et traumeteam og vente når vi kommer inn på sykehuset. Mange grønne frakker. Og mor skal sette seg på en stol og ikke være i veien.
Ok, sier jeg, som om han forteller om en middagsrett.
Da vi kommer til sykehuset, er det tomt i gangen, det er ikke slik som på Akutten på TV3.
Ok, tenker jeg, da var nok ikke det nødvenlig likevel.
Poletten har ikke ramlet ned.
Så går dørene opp til et rom og der står de, 10-12 leger som systematisk går gjennom kroppen på 13-åringen. Klærne klippes av opp langs hvert ben. De klemmer, de spør, jeg har forlengt blitt henvist til stolen min. Sitter der litt perpleks.
Dette er jo som på tv.... Men det er mitt barn som ligger der.
Etterhvert som hver lege har sjekket ut sitt område og klarert, forsvinner de til nye oppgaver. Kirurgene blir igjen.
Maria blir sendt på ct, røntgen og til overvåkningen.
Kirurgen kommer og forteller at det er brudd i nakken.
Å... må vi være til i morgen, da...? sier jeg.
Må nok det, sier kirurgen.
Poletten har ikke falt ned.
Etter en lang natt på overvåkningen med mye smerter, leger hvert 15. min. ca som sjekker førlighet, er det morgen.
Fysioterapeutene kommer og sjefsdamen der sier til meg:
Dette kommer til å ta lang, lang tid og dette blir mye arbeid.
Da faller poletten ned og jeg forstår at jeg har et alvolig skadet barn.
Men hun lever.
Og det er alt som betyr noe.
~
~
~
To og et halvt år er gått. Nakkebruddet står fremdeles åpent. Nevrokirurgene forstår ikke helt, men konkluderer med at mange traumer forblir slik.
Maria må ta hensyn i hverdagen, ikke være med på kontaktlek, ikke løpe på asfalt, ikke falle, inn til kontroll, kan ikke kjøre karuseller på Tusenfryd, må legge aktiv ridning på hylla....
Men alt som betyr noe, er at hun lever.
Livet er sårbart og fint,
ta vare på hverandre der ute...

46 kommentarer:

  1. Jeg kan bare tenke meg for en grufull opplevelse dette må ha vært, men som du sier hun lever.
    Jeg har jo et barnebarn som er rytter . hun har holdt på siden hyn var seks, nå er hun 16 år .
    Men jeg må jo innrømme at jeg er fryktelig redd for at noe skal hende.

    SvarSlett
  2. Datt innom deg på en rusletur i bloggverden, det stopp og lesing av et utrolig innlegg. Har selv en skremmende opplevelse i minne, så mange gode ønsker og tanker til deg og dine.

    SvarSlett
  3. oj, dette var sterk lesning.
    håper hun har det bra og at livet blir bedre og bedre.
    det må ha vært en forferdelig opplevelse.
    godt det gikk så bra.

    SvarSlett
  4. oi hjertet hopper og hopper inni brystet på meg.
    jeg trenger IKKE akutten på tv. så mange tanker som går gjennom et mamma hode nå,min johanne(16) rir på 9året.
    takk til alle makter for at ditt englebarn lever og er til glede for deg:)hils masse.
    klem til deg og henne:)

    SvarSlett
  5. ..ååå vennen min...dette visste jeg ikke..men det er jo mye jeg ikke vet..men vet mye likevel liksom....så godt at du har henne...at lånet ikke var over på en måte...for vi laåner hverandre bare..også ungene våre....klemmer deg helt herfra<3

    SvarSlett
  6. Ojoj for en sterk lesing!! Håper alt går bedre og bedre!! Godt man ikke vet hva livet bringer!! Viktig å ta vare på hverandre!! Idag går jeg rett hjem og gir barna mine en diger klem ekstra!!

    SvarSlett
  7. ...du må høre den sunget av Solveig Slettahjell..jeg synger meg en blå,blå salme..finnes på kronprinsesse Mette Marit sine utvalgte salmer....
    ..av og til er det godt å skrive, å fortelle historien igjen..tror det er perapi i det....
    ..men duuu..hva med 9.sept da frue..jobber du om ettermiddagen/kvelden eller???

    SvarSlett
  8. Oj..... dette var utrolig sterkt... Du er en tøff mor som står frem med dette...Ditt barn er det kjæreste du har... og så forferdelig når du får en slik telefon...og enda verre når det går opp for deg hva som er virkeligheten..
    Det er så viktig å ta vare på de småøyeblikkene i hverdagen for vi vet ikke hva som kommer...
    Håper det bare vil gå bedre og bedre med din kjære datter..
    Klem Kerstin

    SvarSlett
  9. Kjære deg. Dette var en sterk historie,og jeg sitter her med tårer i øynene. Dette må jo være noe med det værste man kan oppleve, men synes du er flink til å tenke positivt. Og det viktigste er jo at datteren din overlevde. Håper alt går bra med henne og dere alle som er berørt av dette.
    Det er foresten en veldig flott blogg du har. Jeg ønsker å se mer, så jeg legger meg som følger og legger deg inn under mine favoritter.
    Ha en fin kveld.
    Klæm fra Susanne

    SvarSlett
  10. Dette satte meg helt ut! Så fryktelig, fryktelig dette må ha vært for deg og dere! Når noe så dramatisk skjer med det aller kjæreste man har. Fra det ene øyeblikket oppe på hesteryggen, og i neste øyeblikk svever jenta di mellom liv og død. Så godt at du fikk beholde henne! Ønsker henne og deg lykke til. Takk for at du delte dette med oss. Det setter ting i perspektiv...

    SvarSlett
  11. Dette var en alvorlig og dyptgripende historie som gjorde inntrykk på meg. Satt med klump i halsen mens jeg leste.
    Takk for at du delte dette - det gjør meg takknemlig for livet og alt som ikke har skjedd.....

    Perspektiv heter det visst....

    Klem fra Lenemora

    SvarSlett
  12. Oi for en skremmende opplevelse. Godt det tross alt gikk så bra. Det minner om hvor viktig det er å leve hver dag. Takk for at deler med oss

    SvarSlett
  13. Hei,,,,dette er første gang jeg er inne hos deg,,,fant deg blandt 40 bloggerne,,,,,,blir sittende og lese ditt rørende , flotte, sterke innlegg.
    Så sårbare vi er,,,barna våre og alt det vi så selvfølgelig.
    håper alt går bra med din datter,,,,selv om det er mnage hensyn å ta,
    Ønsker dere alt godt.
    Anne

    SvarSlett
  14. Dette var sterkt lesing, for en skrekkelig opplevelse. Håper det går bedre med henne etterhvert. Det er jo ens store skrekk at noe hender våre barn.
    Takk for at du ville dele dette og mange gode ønsker.
    klem fra Marilyn

    SvarSlett
  15. En helt spesiell historie.. en tankevekker..
    Ingenting er en selvfølge. Livet går aldri på skinner. Oppturer og nedturer, sorg og gleder, og allermest håp !

    Sterk historie !

    Klem til dere alle, fra Lilleba på Rusk og Rask

    SvarSlett
  16. Det var veldig sterkt å lese historien sånn. Tårene sprenger på. Så glad jeg er for at du enda har jenta di, og at hun tross alt kan leve et ganske greit liv.

    Klem fra Nooria

    SvarSlett
  17. En trist historie, virkelig. Dessverre så føler jeg meg litt lurt og irritert.. Du kommenterte på "Foreldremanualen" et innlegg om mat og barn, om hva barn kan greie å hjelpe til med av matlagning osv. Du skrev: "Hei...
    herlig med barn og mat..., men jeg har skrevet et innlegg i bloggen min om et av barna mine som ble alvorlig skadet. Kanskje det kan hjelpe noen eller at vi er fler her inne som har opplevd noe av det samme? Felles trøst..?
    Ha en flott dag videre alle sammen!". Jeg trodde selvsagt skaden hadde med matlagning å gjøre. Hvorfor i allverden skriver du dette i en kommentar om matlaging? Jeg forstår at det er for å få flere lesere, men synes det er en veldig dårlig måte å reklamere for sin egen blogg på!!!

    SvarSlett
  18. Tusen takk for kjempe koselige ord og mange gode tanker :)
    Det er da jeg som brakk nakken og det går egentlig bare bedre og bedre, selvom jeg sliter en del med vond rygg og nakke.
    Jeg er utrolig takknemlig for at jeg lever den dag idag og lever nesten som normalt igjen :)
    Jeg var hjemme i midttimen for å spise litt og sånt og da viste mamma meg denne bloggen rett før hun skulle dra og jeg gråt masse! Det var utrolig vanskelig å lese om ulykken igjen. Det er jo noe man aldri glemmer.
    Jeg glemmer aldri den dagen jeg kunne dødd og det er det ingen andre som gjør heller.

    Stakkars mammaen min som nesten kunne ha mista ungen sin :( Skikkelig tungt og ikke minst vanskelig å tenke på og tårene kommer trillende når jeg skriver dette. Jeg så hvor redd mamma var for å miste meg! Det var forferdelig. Jeg var hjelpesløs i lang tid og der stod min kjære mamma klar til å hjelpe meg<3 Jeg glemmer aldri hvor redd jeg var før å dø og hvor redd mamma var for å miste meg! Men vi har hverandre den dag idag<3

    Jeg elsker deg MASSE, mammaen min!<3
    Masse nusser og klemmer fra gulljenta di<3

    SvarSlett
  19. Uff - det var en trist historie!

    Skjønner godt at det er vanskelig å glemme, spesielt med tanke på hun kanskje må leve med skaden.

    Ønsker jenta di all lykke fremover! :-)

    SvarSlett
  20. Hei igjen,,,ja vi både bor og har hytte i Larvik.
    Har leilighet midt i Larvik,,,,og hytte på Rakke, det er 2 km utenfor Stavern.
    Her trives vi veldig godt og hytte sesongen kan bli lang fordi vi kan bo her og jobbe,,,,blir bare 10 km lenger arbeidsvei,,,,og det klarer jeg.
    Hvor i Vestfold kommer manne din fra?
    Ha en fin kveld.
    Anne

    SvarSlett
  21. Må nok leve med skaden resten av livet, ja. Ganske vanskelig å være 16 år og ikke få dra på Tusenfryd og gjøre andre ting som undommer på min alder får gjøre.. Ikke bare bare

    Maria

    SvarSlett
  22. Dette setter hverdagslige problemer i perspektiv! Det viktigste er at man har hverandre og kan glede seg over de små og nære tingene. Det er umulig å ikke bli berørt av en slik historie.
    Lykke til videre, og måtte de utfordringene som kommer bli overkommelige for både Nanni og Maria.
    Klem, Ingerid

    SvarSlett
  23. Helt enig med deg, Ingerid! Tusen takk :)
    Klem Maria

    SvarSlett
  24. Hei Nanni!
    Takk for kommentaren inne hos oss. Ville bare tilføye at jeg skjønte hva du mente med kommentaren og at jeg absolutt IKKE hadde noen problemer med den! :-)

    Ha en fin kveld! ;-)

    SvarSlett
  25. Kjære alle sammen,
    tusen takk for all omtanke og hjertevarme, det har berørt og berører både Maria og meg... I helgen skal jeg legge ut et levende og frisk bilde/beskrivelse av ungen, hun lever jo.. Tankene går til alle de som har mistet sine...
    Og jeg skal sende utfordringen videre.
    Til deg som skrev anonymt ~ jeg har fjernet innlegget mitt på foreldremanualen og skrevet om mat og barn der nå. Om du ble ... støtt... av at jeg i min iver bare skrev på det øverste innlegget, så beklager jeg det. Tanken var å kunne møte likesinnende, ikke å promotere bloggen. Å få en stor blogg, er ikke målet, men tvert imot å få dele liv, gleder og sorger med de venninnene man faktisk får her inne, å få bli inspirert, lære nytt og gi hverandre god feedback. Du er faktisk min første negative kommentar, og selvsagt anonym, slik slike kommentatorer også har vært hos noen få bloggevenninner. Jeg var på jobb og visste verken om ditt innlegg eller at Maria hadde skrevet rett under deg. Det hele ble litt sterkt. Jeg ønsker deg et godt liv videre og beklager igjen at dette ble så feil for deg. Vi sitter vel i glasshus, de fleste av oss, jeg gjør ihvertfall det, riper i lakken som mor, har jeg også.. Det er livet og vi lærer av det.

    Til dere andre: varmt takk fra både Mariaungen og meg selv... Jeg er overveldet av hva dere skriver. Takk..

    SvarSlett
  26. Åååh...for en historie...og det er ikke bare en historie - det handler om din datters liv. Ditt liv, og mange andres liv... Livet er og blir så skjørt...så uforutsigbart - og må nytes og nippes til - og ikke taes som en selvfølge... Du må være sterk. Og din datter med... Gode og varme tanker og klemmer oversendes dere begge

    SvarSlett
  27. Dette var sterk lesning! Håper datteren din blir helt frisk slik at hun kan løpe og leke igjen! Takk for din åpenhet. Dette minner oss virkelig på at livet er skjørt og at vi må ta vare på det og på hverandre.

    SvarSlett
  28. Jeg blir så glad for disse kommentarene og de betyr utrolig mye for meg!
    Det er utrolig koselig å se at så mange bryr seg og kommer med så mange fine ord til både meg og mamma.
    Jordbærpiken: Jeg er ganske enig i det du sier at liver er skjørt og vi må ta vare på det og på hverandre. Det er veldig viktig å huske på!

    Må si du har koselige blogg venninner, mamma :) Hehe. Dere får kose dere videre med blogginga deres, så legger jeg meg :) natta! Klem Maria

    SvarSlett
  29. Natta skatta Maria <3
    Love you!

    SvarSlett
  30. No har eg lese om det du aldri gløymer - og alle kommentarane nedover. Det er vel ikkje muleg å vere uberørt av denne forteljinga, og av kommentarvekslinga der Maria sjølv kjem inn med sine minner og opplevingar rundt den fæle hendinga. Vekslinga i kommentarane gir oss også eit innblikk i forståinga og kjærleiken mellom mor og datter, vakkert! Takk for at vi andre bloggarane får ta del i denne delen av livet dykkar, påminninga om at livet byr på både lyse og mørke sider er viktig i kvardagen. Det ser heldigvis ut som Maria har ei positiv haldning til livet og kjem til å få masse godt ut av det, trass i dei forsiktigheitsreglane ho må ta.

    SvarSlett
  31. Hei Nanni;)
    Har jo hørt historien om datteren din tidligere og blir nå som den gang like trist når jeg leser den. Så utrolig tøft dere har hatt det som foreldre og selvfølgelig tøft for datteren din som ikke kan leve et normalt aktivt liv etter ulykken.
    Det må være trist for Maria å ikke kunne gjøre alt det som hennes gjevnaldrene venner gjør.
    Men oppi det hele så er det jo godt at hun fungerer og at det går bedre og bedre.
    Ta vare på hverandre.
    Stor klem fra Maja

    SvarSlett
  32. Kjære Nanni!
    Sitter her og føler jeg fikk livet i perspektiv fra deg i ord ..
    -har gåsehud og tårer i øynene av historien din/Maria`s...
    Alt annet blir liksom overfladisk etter en sånn ulykke , livet ER skjørt..(har opplevd det selv)
    Lykke til Maria !
    -du må være en tøff jente :-)
    Varm klem , Hege.
    PS! Sure / sårende "oppstøt " er IKKE noe å bry seg om !

    SvarSlett
  33. Kjære Nanni,med barn selv så kjenner jeg selv suget i magen hvis noe skulle skjedd med dem....
    jeg har selv en venninne der datteren falt stygt av hesten sin,men langt ifra så ille som med din,men hun kan heller ikke ri mer så hesten ble solgt og det er jo også hjerteskjærende for en jente på 16.
    Kjære Nanni jeg synes du er en herlig blogg dame som er lett å komme innpå her i denne blogg verden .
    Så herlig at din datter også kommenterte innlegget så flott et mor datter forhold dere har
    jeg ønsker deg og dine en god ny dag
    klem

    SvarSlett
  34. Dette var jammen sterk lesing. Takk for at du delte historien med oss.. Det er noe med det å stoppe opp litt å tenke seg litt om..ta vare på de man har rundt seg og livet... Tårene triller og ja...Veldig gla for at lille store jenta di overlevde:) God klem fra meg

    SvarSlett
  35. Olala min første kunde..bare send meg adressen. Kjøpte boksen for 1 mnd siden og har ikke brukt den altså...porto kommer i tilleg da til info;)
    Klem fra
    Lottis

    SvarSlett
  36. Har akkurat lest innlegget ditt, og det var sterkt. Mangler litt ord, så jeg sender en stor virtuell klem til deg og datteren din.

    SvarSlett
  37. Nydelig skrevet. Så ofte irriterer vi oss over småting... men i etterkant av dette vil du vel si at du gleder deg over hver gang hun låner en CD;-))
    Jeg elsker døtrene mine over alt annet, så føler med deg i denne opplevelsen her...

    SvarSlett
  38. Det var en sterk historie som minner oss tydelig det vi alle helst ikke vil tenke på, at vi bare har barna våre til låns, og hvor små marginene faktisk kan være. Dette er med på sette ting i perspektiv. Takk for at du delte.

    SvarSlett
  39. hei nanni,en veldig sterk historie,en kjenner åssen følelsene river i en,men veldig godt du delte den med alle,må ha vært en tøff tid,men det virker som en blir sterk av motgang,en klarer det faktisk,godt å høre at alt er bedre å gikk som det gikk...livet er sårbart.har selv en jente på 13 med rygg problem,så vet hvordan det er å ha barn som er alvorlig syk.det får bli en annen historie om min datter tillater,men disse barna våre er utrolig flinke å tøffe når det stormer som værst,..alt godt til deg og dine.stor klem fra sylvia

    SvarSlett
  40. Kjære Nanni.... Så godt at det gikk så bra. Jeg leste innlegget ditt i går men jeg syntes det var så trist at noen tårer trillet, så jeg fikk bare ikke kommentert.

    Hva skal man egentlig si.... Jeg fikk så vondt av henne og deg at huff. Men jeg er så glad for at det tross alt gikk så bra. Men så er det trist at hun konstant må ta hensyn og passe seg.

    Stor klem.

    SvarSlett
  41. Åh, Nannivennen!
    Veldig rart og vondt å lese denne historien og bli minnet på hvor alvorlig det var. Både du og Maria er to sterke damer som klarer utrolige utfordringer. Jeg delte jo kontor med deg da det sto på som værst, og jeg må si at du var en heltinne! Du er en fantastisk mamma Nanni. Masse kjærlighet, styrke, humor, live, glede, visdom og omsorg. Barna dine er velsignet som har akkurat deg som mamma!

    Jeg er så glad for at det gikk godt. Og selv om Maria nok opplever det sårt til tider at hun har noen begrensninger, så vet jeg også at på andre måter kommer dette til å åpne nye dører i livet hennes. Vi er alle et resultat av hva vi har opplevd, på godt og vondt. Ikke mange unge mennesker har behøvd å lære seg slike styrke, utholdenhet, omsorg og vilje. Ikke minst har hun fått oppleve hvor skjørt livet er og hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Maria kommer til å få det bra! Du også!

    Veldig glad i dere begge!

    SvarSlett
  42. Hei kjære venninne, jeg måtte innom blogg for å takke for en presang, og jeg kan jo IKKE komme innom uten å besøke deg!
    (Har sendt en mail til deg.)
    Igjen må jeg si, dette er et NYDELIG innlegg, og kommunikasjonen mellom deg og din datter er så rørende. Du er en fantastisk dame!
    Klem,M

    SvarSlett
  43. Hei alle sammen!
    Det er kjempe koselig å lese så mange fine og gode ord fra dere alle!
    Jeg skal aldri glemme alle disse fine ordene fra dere<3 tusen takk for alle kommentarer!

    Jeg klarer meg ganske bra nå og er utrolig glad for at jeg lever enda. Jeg setter utrolig stor pris på livet mitt!
    Det er litt rørende å lese så mange fine ord fra dere og det betyr utrolig mye for både meg og mamma.

    Klem til dere alle fra Maria :)

    SvarSlett
  44. Dette var sterkt å lese. Takk for at du ville dele det med oss. Det er så underlig når slike ting skjer. I løpet av noen sekunder er hele livet snudd på hodet. Lykke til videre Maria, du har vært igjennom mye, men høres ut til at du er blitt sterk av det.

    SvarSlett
  45. Hei, jeg må bare si at dette var sterkt lesning!!! De beste ønsker og ikke minst takk for at dere delte historien med oss. nå skal jeg opp å gi en ekstra nattakos til mine tre små....Livet er skjørt...

    klem, Marianne

    SvarSlett