Det har vært stille fra meg på sosiale medier et par dager. Jeg har vært på Utøya sammen med kriseteamet i Sørum, som jeg er en del av. Nå sitter jeg hjemme i sofaen og prøver fordøye det hele. I kveld skal jeg ingenting ~ og det er fint.
Vi ble mottatt på øya med hjertevarme, kunnskap, klokskap og glede. Øya lever videre, det skal den. Det er mennesker, geiter og fotballbaner der, det er liv.
Samtidig begynte jeg å gråte etter å ha vært i hegnhuset i dag ~ og husmor (eller arrangementsansvarlig som det nå heter) gråt med meg. Man skal kunne gråte og le på øya. Vi gjorde det. Vi kommer til å gjøre det igjen.
Hegnhuset som du kan lese om her hegner om det gamle kafebygget, der 13 av ungdommene ble drept 22.juli 2011. Søylene rundt huset symboliserer de overlevende som hegner om 69 søyler inne i bygget, disse symboliserer menneskene som mistet livet. Inne i kafebygget er det en tidslinje med hendelsesforløpet, samt sms-dialog mellom ungdommene og pårørende. Det er sterk lesning.
Inne i kafehuset i hegnhuset er det også kulehull og pårørende har markert hvor sine kjære ble drept. Disse bildene vil jeg ikke legge ut, jeg tenker man skal dra dit selv og gråte over ugjerningen og også gå ut i den vakre naturen og nyte fugleliv og ikke minst en herlig gjeitegjeng som nå bor på øya for å holde vegetasjonen nede.
Nord på øya er det et minnesmerke over de som ble drept. Det viktige med dette punktet, er at ingen ble drept her. Det er en naturlig lysning i skogen, der det hviler fred, ettertanke og alvor.
I dag har vi gått kjærlighetsstien fra nordenden til sydspissen av den hjerteformede øya. Vi har sett gjemmeplasser, vi har sett steder folk ble drept. Vi har grått, vi har gått gruppevis, vi har gått alene.
Det arrangeres åpne dager på Utøya. Jeg skal tilbake og ha med meg mine ungdommer. Vi skal fortsette å snakke om demokrati og om menneskerettigheter.
Og vi skal aldri glemme ❤️
Takk for at du leste 🖤
