Da jeg fikk utfordringen av
Lenemora for noen dager siden, måtte jeg bruke noen dager til å tenke...
Skulle jeg skrive om gode minner, dårlige minner, humor, alvor....
Jeg ender opp med å fortelle om noe som var så alvorlig, at det nok preger oss for alltid, selv om ting blekner med tiden.
6. mars 2007 kl. 17.30 sto jeg ved bilen og skulle hjem fra jobb. Jeg ergret meg over at Maria, min eldste datter, hadde tatt en cd jeg ville høre på.
Samtidig faller Maria av hesten vår i en ridehall noen mil unna. Det er ingenting i hallen som tilsier at en ulykke skal skje, ingen bråe lyder, ingen forstyrrelser, ingen mennesker å laste i ettertid - takk og lov.
Maria faller i bakken, sitter fast i stigbøylen, blir slengt i veggen, faller i bakken igjen.
Nakken knekker.
C 2 virvelen, dens, som ligger rett under respirasjonssenteret i hjernen, får et brudd. For å forklare alvoret - det er dens som brekker når mennesker henger seg. Da slår dens en vei. Her slo den den andre veien, enkelt fortalt. Med brudd i dens overlever du sjelden, men gjør du det, har du mindre risk for lammelser, slik nevrokirurgene har forklart oss.
Jeg blir oppringt, lege og ambulanse blir oppringt fra stallen. Jeg kjører tett oppunder og over fartsgrensen, vet at noe forferdelig har skjedd, kjenner det i magen (og jeg er en rooolig mor med fire barn, der jeg er vant til at det skjer ting). Ambulansen har hatt et kjøreoppdrag et par mil unna og gjør vendereis, legen ved det lokale legesenteret rykker ut.
Alle ankommer vi ca samtidig til stallen.
Alt skjer korrekt, krage blir satt på, jenta blir stabilisert.
Vi kjøres inn til Ahus, Maria er våken, har sterke smerter i beina og i nakken, men er rolig. Ambulansepersonalet forteller at det vil stå et traumeteam og vente når vi kommer inn på sykehuset. Mange grønne frakker. Og mor skal sette seg på en stol og ikke være i veien.
Ok, sier jeg, som om han forteller om en middagsrett.
Da vi kommer til sykehuset, er det tomt i gangen, det er ikke slik som på Akutten på TV3.
Ok, tenker jeg, da var nok ikke det nødvenlig likevel.
Poletten har ikke ramlet ned.
Så går dørene opp til et rom og der står de, 10-12 leger som systematisk går gjennom kroppen på 13-åringen. Klærne klippes av opp langs hvert ben. De klemmer, de spør, jeg har forlengt blitt henvist til stolen min. Sitter der litt perpleks.
Dette er jo som på tv.... Men det er mitt barn som ligger der.
Etterhvert som hver lege har sjekket ut sitt område og klarert, forsvinner de til nye oppgaver. Kirurgene blir igjen.
Maria blir sendt på ct, røntgen og til overvåkningen.
Kirurgen kommer og forteller at det er brudd i nakken.
Å... må vi være til i morgen, da...? sier jeg.
Må nok det, sier kirurgen.
Poletten har ikke falt ned.
Etter en lang natt på overvåkningen med mye smerter, leger hvert 15. min. ca som sjekker førlighet, er det morgen.
Fysioterapeutene kommer og sjefsdamen der sier til meg:
Dette kommer til å ta lang, lang tid og dette blir mye arbeid.
Da faller poletten ned og jeg forstår at jeg har et alvolig skadet barn.
Men hun lever.
Og det er alt som betyr noe.
~
~
~
To og et halvt år er gått. Nakkebruddet står fremdeles åpent. Nevrokirurgene forstår ikke helt, men konkluderer med at mange traumer forblir slik.
Maria må ta hensyn i hverdagen, ikke være med på kontaktlek, ikke løpe på asfalt, ikke falle, inn til kontroll, kan ikke kjøre karuseller på Tusenfryd, må legge aktiv ridning på hylla....
Men alt som betyr noe, er at hun lever.
Livet er sårbart og fint,
ta vare på hverandre der ute...
~
