Bristol og en nyutsprungen koordinator

Du vet de dagene når alt går i ett? 
Jeg vet.
I dag har det vært en slik dag og jeg kom ikke på å ta på meg tiaraen min før langt utpå dagen. Det er jo tiaratirsdag! Å være leder er til daglig like glamorøst som en gjennomsnitts flanellspysj. Men for oss som liker slike pysjer kan det med sikkerhet sies at vi liker lederliv as well.
Gårsdagen, derimot, bød på glam i stor stil. Universitetet i Oslo bød på koordinatorsamling for partnerskoler og bare Bristol i seg selv er god nok grunn til å ta oppgaven. Svartkledde kelnere hastet rundt oss og det var mat i alle bauger og kanter. Det er en slik dag det er svært ugunstig å være slankeoperert.
Nå var jeg ikke der bare for maten, men du verden som både den og lokalitetene hjalp på beslutningen om å ta oppdraget. Min vurdering er at ILS ved UiO (Institutt for lærerutdanning og forskning) bør ha samlinger hver måned på Bristol, skjønt det blir trolig en gang i året. Jeg lengter til neste år, for å si det sånn.

Jeg burde sikkert skrevet noen bevingede ord om oss som partnerskole for UiO og vår rolle som lærerutdannere, men nå vil jeg heller reise til kjæresten som er i det nye, gamle huset vårt med levende lys og Rett i koppen, da vi omsider har husket å ta med vannkokeren. Første middagen i nyhuset! 
Ta på deg tiaraen om det enn er sent på dagen, Rett i koppen er og mat (innimellom) og gi noen en klem!

Takk for at du leste. Del gjerne tiaratankene!

Klemmer!

Hvor mange anmerkninger får du i løpet av en dag?

Er du plettfri?
Jeg mener, av de som er skikkelig ordentlige, som ikke kommer for sent, ikke kjører for fort og som aldri tar den halve skiva ekstra med appelsinmarmelade (den sukkerholdige varianten) selv om du egentlig er litt mer sulten?  Leverer du alltid bøkene i tide på biblioteket og er bilen din nyvasket? Tar du av deg skoene når du går inn og setter du aldri inn en tom melkekartong i kjøleskapet?


Det er bra.
Hvis ikke måtte vi gitt deg anmerkning.


I hvert fall om du var i en skolesituasjon. Og kanskje ville du vært av den typen som lot seg korrigere og straks bli forholdsvis plettfri, men like sannsynlig ville du glemme deg bittelitt bort igjen og kanskje komme for sent en gang eller to og da ville vi selvsagt gitt deg anmerkning.
Selv om vi kom for sent selv.
Men det gjør ikke noe, for vi er makta.


Trolig ville du etter hvert gi opp, for antallet anmerkninger ville vokse og når de oversteg 15 eller 20, ville du uansett bli satt ned i orden eller oppførsel eller begge deler - så løpet ville uansett være kjørt og du kunne like så godt fortsette å komme for sent og synes de voksne var urettferdige.
Med rette, trolig.


Mora mi er klok. Hun har jobbet i skolen i et langt liv.
På personalrommet spurte hun en gang en lærer som strødde om seg med anmerkninger, om han kom for sent på jobb noen ganger. Det gjorde han. Deretter pepret hun ham videre og stakkaren kom til den konklusjonen at han tok seg friheter både her og der, hvorpå mora mi repliserte at da måtte hun nok inndra bilnøklene hans som en slags anmerkning.
Han ble stille. Men jeg tror han tross alt kjørte hjem den dagen,.


Jeg tror på oppdragelse og grenser. Jeg tror på kommunikasjon, relasjon og respekt.
Men jeg tror ikke at anmerkninger hjelper i særlig stor grad for å forme ungdommer dit vi vil ha dem. Like lite som anmerkninger ville bidra til å strø glitter på din arbeidsdag og bidra til at du fikk ut ditt fulle potensiale.
Å ha troa på, å støtte, oppmuntre og være forutsigbar derimot, det tror jeg også på. Samtidig som man stiller krav.
Men anmerkninger satt i hytt og kanari og ofte uten at advarsel er gitt, har liten eller ingen positiv effekt, er min påstand - uten at jeg kan følge opp med verifiserbare data (mulig jeg får anmerkning for det), men heller basert på mange år i skolen med utallige ungdommer med ulike vansker og samtaler med disse.


Så bør anmerkninger aldri brukes?
Joda. Når ting virkelig er alvorlige. Konsekvens er viktig.
Men for at det hele skal ha virkning, må tiltaket ikke ha mistet sin kraft fordi det har blitt oppbrukt. Omtrent som når du vet du har tapt fordi du oppdager at du skriker der du burde brukt innestemme. Been there ;-)


Takk for at du leste!


Ps. ~ jeg har jo giftet meg og lovte lage et blogginnlegg fra bryllupet. Det kommer selvsagt! Med bilder!

Man skulle vært bjørn om vinteren og lærer om sommeren, ikke sant?

Har du hørt uttrykket i overskriften før?
Det har jeg. Mange ganger.
Nettopp denne holdningen og dette uttrykket er årsaken til at jeg har vurdert meg bort fra skolen. Det er synd. Jeg er en god lærer.
Jeg har altså ikke vurdert å slutte i skolen på grunn av elevene, men på grunn av alt annet som tillegges jobben inkludert småmorsomme kommentarer som dette.
Har du hørt om MOT? MOT er et program der elevene bevisstgjøres på egne holdninger, egne valg, eget liv, interaksjon med andre. Her kan du lese mer om MOT :)
I en av MOT-øktene sitter det en gutt eller ei jente og elevene står i rekke foran ham/henne. Den første går frem og buster ham/henne til på håret. Godmodig. Gutten/jenta smiler. Så går neste elev frem og gjør det samme. Og den neste. Og den neste. Til slutt har 25 elever bustet og rufset eleven som sitter der i håret og det er ikke gøy lenger.
Ingen av elevene mente vondt med det de gjorde i den iscenesatte hendelsen, men for den som sitter der, er det mer enn nok.
Uten sammenlikning for øvrig, føles det slik når man årlig hører om lærerferien.
Jeg har vært lærer siden 1993.
Jeg er ufattelig trett av å få kommentarer om friukene.
Faktum er at vi har like mye eller lite ferie som alle andre arbeidstakere. Det er regnet ut på timen. Forskjellen for lærerne, er at vi ikke får ta ut avspaseringen vår når det passer oss best.
Om vi blir syke i avspaseringsukene, kan vi ikke få sykmelding og ha ferie til gode. For vi har ikke ferie.
Vi må ta ut avspaseringen når alle priser er på topp. Vi kan ikke legge avspaseringen til billige uker og heller ikke ta den ut når svigermor skal feire 75-årsdag på Kreta i november eller når Hurtigruta har billigere turer utenom sesongen.
Niks.
Lærerferien er som ferien til alle andre, bare mer regulert, mindre fri å plassere tidsmessig.
Så er det også slik, at alle som ønsker disse ekstra to ukene på sommeren, kan utdanne seg til lærere eller begynne å jobbe i skolen. Vi trenger god arbeidskraft. Vi tok selv valget da vi tok utdanningen og det er ikke synd på oss. Men mange av oss er bittelitt lei feriesytet.
Som lærer må du orke mye.
Spesielt i sesongen oktober frem til jul og fra april og ut juni. Da er det Texas og arbeidsmuskler er påkrevd.
Det er nemlig da vi jobber inn avspaseringen. Og vi jobber mye.
Vi ramler heller ikke ut skoledørene sammen med elevene. Vi jobber til vi er ferdige, selv om det er avspasering.
Så tar vi velfortjent fri, like velfortjent som andres feriedager, dine og dine, dagene deres, dere som leser. Det er faktisk ikke forskjell.


Nyt sommeren, nyt late dager, sol, sommer, svaberg, fjell og fjord, hav og himmel, lad batteriene og ha gode dager!


Og følg meg for sommersprell på snapchat: annesudmann :)


Takk for at du leste!

Tør du jobbe i ungdomsskolen?

Tør du jobbe i ungdomsskolen?
Flere venner sier at det hadde de aldri turt. For min del tør jeg nesten ikke la være og jeg kan garantere at det er håp for morgendagens Norge. Det sies for sjelden, men herved: vi har en utrolig fin ungdomsskare som sendes ut av grunnskolen disse dagene. De er snille, empatiske, de er kloke, kanskje klokere enn det vi var på samme alder, de gir kjærlighet, de gråter, har kjærlighetssorg, tør ikke spise så gutten ser det på første date (så langt jeg kan huske åt jeg uansett, men det er en annen historie), de gjør lekser, de glemmer å gjøre lekser, de har fremføringer, manøvrerer elegant mellom sosiale medier og digitale hjelpemidler og de har hatt eksamen for første gang, men ikke siste.
Og i dag har sommerferien startet for elevene våre. I går hadde vi siste samling med 10.trinn. Som seg hør og bør var det tårer og latter, gaver og blomster og taler og vitnemålsutdeling.
Nå er lærerlønna blitt ganske anstendig, eller mulig den ikke er det og vi ikke skjønner det, for vi er ikke så godt vant, vi lærere, men ingenting kan veie opp den lønna det er i å få tilbakemelding fra elevene. Man kan ikke kjøpe ost og knekkebrød (og røde druer) for det, men det varmer i hjertet.
Slike hjertevarmere har jeg fått i år og, blant annet den vakre koppen på bildet over. For en med utagerende koppediagnose og i tillegg som gave fra favorittklassen, er dette gull!

...stod det på tavla i klasserommet, der stoler og bord var fjernet for sommerens boning. Love u all. Det stemmer det.

Den observante leser vil sikkert legge merke til at disse bildene er sidestilte, men i min høye alder klarte jeg ikke å snu dem, joda, jeg har redigert, snudd, vendt på ting og en ting er sikkert, hadde jeg vært i klassen nå, hadde et eller annet fantom av en elev kjapt snudd bildene og sagt: sånn Anne, smilt vennlig og gått og satt seg igjen.

Herlighet, jeg savner dere!

For andre lærertabber, bilderedigeringstøys og etter hvert feriemoro, følg meg på snap: Annesudmann

Takk for at du leste!

Endelig fredag!

Endelig fredag!

Er du også av de som jobber mye? Puh, så godt det skal bli med helg!

Som pedagog jobber jeg i utgangspunktet mye og jeg liker det. Ved siden av har jeg også Mary Kay-jobben min, som jeg elsker og lærer masse av. 

Slike som meg må rett og slett ha vett til å hvile nok. Og til å trene. 

Jeg kan jobbe ivei som en duracell-kanin, men om man ikke passer seg, kan man gå totalt tom for batterier. 

Been there. Har du og?

Problemet er at jeg har lyst til så mye. Det er så mye som er gøy! Jeg vil blogge, selge, lære, reise, jobbe og så videre. Å ha en slik livslyst er en fordel, men det finnes en ulempe. Eller to. Man må lære seg å si nei. For å holde fokus og for å ikke løpe rundt uten å få noe gjort av alt man med gode intensjoner ønsker. 

Så nå skal jeg avslutte dagens jobbeøkt og komme meg ut på en liten treningsøkt. Det var et mål jeg satte i morges og herved iverksetter!

Smil ~ og del gjerne både det og innlegget!