Arven etter Ibsen - å sette problemer under debatt. Fikser generasjon prestasjon årets oppgaver?

For noen dager siden skrev jeg om Sensormakta og innlegget avstedkom kommentarer og aktivitet. Alle har et forhold til skolen. Alle har hatt en eller annen eksamen og vi vil behandles rettferdig.
Jeg tror det er intensjonen til sensorene - å behandle rettferdig, men rettferdighetsbegrepet er relativt. Noen er relativt strengt rettferdige. Noen er relativt mildt rettferdige.
For de som måtte tro at norske sensorer gjør sine vurderinger ut fra lyst, skjønn og eventuelle terningkast, må tro om igjen. Vi har en matrise, vi ser etter kompetanse og vi har erfaring.


Nå er årets norskeksamen i fokus. Aftenposten skriver om hvordan lærere fortviler over årets eksamen. Jeg har selv sett oppgavene og de var vanskelige. Fine, grundige og vanskelige. Har elevene lyttet til det vi har lært dem disse tre årene, er oppgavene ikke umulige, skjønt det er milevis fra det mange i foreldregenerasjonen (med meg selv iberegnet) skrev om. I verste fall, måtte vi skrive et kåseri og det var det ikke mange som fikset. Men i tillegg kunne man jo velge mellom leserinnlegg og en artikkel om et dyr man likte. Jeg skrev kåseri. Jeg gjorde det bra i norskfaget. Jeg ble norsklærer. Jeg ble sensor.
Norsklærere i grunnskolen har laget årets oppgaver. Jeg synes de har vært kreative og dyktige. Men det er mulig de legger lista for høyt i forhold til hva vi kan forvente av en 16-15 åring. Ikke minst ut fra søkelyset på generasjon prestasjon, der ungdommer i større og større grad får utmattelsessykdommer etter å ha forstrukket seg på selve livet. I en alder der de skulle glede seg som mest over nettopp dette - livet.
Om oppgavene er for vanskelige, sier avdelingsdirektør i Utdanningsdirektoratet, vil vi ta hensyn til dette i sensuren.
Det er fint.
Men vet ikke Skillingshaug at sensorskoleringen er 1 -  frivillig og 2 -  alltid lagt ca midt ute i retteperioden til sensorene. Tidspunktet for skoleringen har flere av oss prøvd å ta opp flere ganger. Tidspunktet er for sent. Om signaler skal gis på hvilket nivå sensor skal legge seg på, må det gis når vi begynner vurderingene, ikke midt ute i løpet.
En annen sak, er at skoleringssamlingene gjerne viser at sensorene er enda strengere enn oppmennene, nemda som karaktersetter et utvalg av tekster som sensorene igjen skal bedømme felles. Det er svært synlig for oss som har vært der noen ganger. Det er det jeg setter søkelys på i innlegget om sensormakta.



Arven etter Ibsen - å sette problemer under debatt. Sjeldent har vel et tema passet bedre enn her og nå. Om Udir ønsker at sensorene skal være mildere i år, må signalet gis nå. Tar vi knekken på generasjon prestasjon med årets eksamensoppgaver i norsk?
Vi bør ikke i etterkant si at beskjeden gikk for sent ut og at det var dumt.
Elevenes arbeid er altfor verdifullt til det.


Takk for at du leste!


Følg meg gjerne gjennom rettebunker og anna moro på snapchat: annesudmann.

Sensormakta

I dag skal jeg mulig kaste ut en liten brannfakkel.
Den handler om sensors makt.


Jeg sitter i glasshus, jeg har flere ganger jobbet som sensor i norskfaget selv. Dette innlegget handler altså om avgangseksamen i norsk i grunnskolen. Jeg har vurdert å skrive dette innlegget i et par års tid og det er fordi jeg har innsyn fra innsida. Det er mulig jeg etter dette innlegget aldri blir oppnevnt som sensor igjen.
Det får våge seg.




Det heter seg i instruksen til sensor fra Utdanningsdirektoratet at sensor skal se etter elevens kompetanse, ikke inkompetanse. Sensor skal også være åpen for at eleven viser kompetanse på en annen måte enn forventet. Forskriftene ligger i Opplæringslova paragraf 3-25 og 4-18.




Min erfaring har tidvis vært den motsatte.
Her skal det høvles ned. Her skal vi finne feil.


Jeg skal være forsiktige med å generalisere. Dette gjelder ikke alle sensorer. For å jobbe som sensor må man ha egen kompetanse på stell og gjerne erfaring. Jeg anbefaler og norsklærerkollegaer å påta seg sensoroppdrag. Det er rett og slett oppdragende. Ved hjelp av fellessamlinger og en matrise, er ikke sensorarbeid kvalifisert synsing, men likevel ligger en god del av vurderingen hos den enkelte. Hver oppgave vurderes av to sensorer som setter karakterer uavhengig av hverandre. Man kan ikke se karakteren den andre sensoren setter, før fellessensuren, der man møtes og blir enige om endelig karakter. Som regel blir man enige om karakteren avviker noe, er det for stor dissens, kommer et medlem fra nemda over oss igjen og avgjør.
Slik er prosessen.
Jeg har gjentatte ganger på fellessensuren påpekt hva eleven faktisk kan, men det kan virke som om det er mer populært å lete etter alt eleven ikke kan. Og det er ganske mye.
- De er bare 16 år, har jeg sagt. For døve ører.
I rettferdighetens navn skal det nevnes at dette ikke gjelder alle sensorer. Men noen. Og jeg er ikke alene om å se dette. Jeg har kollegaer som ikke orker jobbe som sensorer, nettopp på grunn av medsensorers slakteiver.


Jeg lurer på om Torbjørn vet dette? Han burde kanskje få vite.
Trolig blir noen matroner i en eller annen nemd sinna på meg nå. Det får våge seg. Jeg taler elevenes sak.
Det finnes gode kulturer og det finnes ukulturer. Å møte elevenes arbeid med respekt og et oppriktig ønske om å finne kompetanse, er et minimumskrav.




Tirsdag denne uka er det eksamen i norsk skriftlig over det ganske land.
Og ja, det kommer til å være innlevert en del førsteutkast. Det er velkjent for norsklærere og for sensorer.
Men mange kandidater jobber hardt for å vise kompetansen sin. De skal tas på alvor.




Få dager etter eksamen ligger rundt 130 oppgaver hos de ulike sensorene.


I år er ikke jeg en av dem.
I stedet høvler jeg litt ned her. Det er på tide at noen gjør det, synes jeg.


For flere sleivspark i hverdagen, følg meg på snap: annesudmann


Takk for at du leste!