Med plaster på hjertet

Tusen takk for alle tilbakemeldinger jeg fikk på gårdagens innlegg som du kan lese her!
Det strømmet inn via statusen på Facebook, på innboksen, via bloggen, via Verdidebatt.no og via Twitter.


Jeg tror på åpenhet og raushet, jeg tror på å snakke sant om livet og å se det helhetlige bildet. Metaperspektivet. Og det er ikke alltid like lett å ha.


Flere skrev til meg i går om den andre parten i en relasjon der en av partnerne holder sin homofili skjult. Der lever det mange tause sorger. De er et stille alibi i relasjonen som skal fremstå som normal.
Jeg var et barn av fortielsen. Å kunne snakke høyt via tastaturet gjorde godt, skjønt det var krevende. Nå håper jeg på en større åpenhet.
Vi skal få slippe å dømme. Budet vi er pålagt, er å elske hverandre. Og kjærligheten tror alt, håper alt, tåler alt.
Men mange har plaster på hjertet sitt.

Jeg har fortsatt en stillhet i meg. En redsel for hva som kunne skje om jeg begynte å pirke i det som er sant, har begynt å slippe taket, men reisen er ikke over.
Nå er det straks helg og jeg gleder meg til å hvile i sofaen hjemme, der haugevis av myke puter er klare til å ta imot familien.


Del gjerne, lik innlegget og følg meg på snapchat: annesudmann.


Takk for at du leste! Dette innlegget engasjerte også veldig! Les og lag deg en god fredag.














I dag er bildene lånt fra Pinterest og Instagram.

Kjære pappa -

I dag er det pappas bursdag. Han skulle fylt 85, men døde rett før han fylte 70.


Det kan sies mye om pappa. Han var fargerik, hadde en vanvittig rå humor og sukket til Gud, som han sa det selv. Pappa var prest. Pastor i Metodistkirken.


Jeg har vært usikker på om jeg skulle skrive dette innlegget, det er påbegynt flere dager før publisering, flikket på, tekst er tatt bort, satt inn. For jeg vil hedre pappas minne.


Samtidig er det ting som bør sies. Og det vil jeg si i kjærlighet og respekt.


Er du født på 2000-tallet, vil du ikke la deg sjokkere over dagens innlegg. Men pappa var født i 1931.
Han vokste opp i Bergen, men ble flyttet til Østlandet en gang under 2 verdenskrig, da deler av Bergen ble bombet. På Østlandet bodde han hos en familie og vi vet lite om hvem de var eller hva som skjedde der.
Jeg vet egentlig altfor lite om pappas side av familien. Han fortalte ikke mye. Det er jeg litt lei meg for.
Men jeg hadde en grundig engasjert farmor og en farfar, vet jeg.. Begge døde før jeg ble født.


Pappa tok sin teologiske utdannelse og ble prest i Metodistkirken. På 60-tallet jobbet han i Svolvær. Svolvær er et lite sted og ryktene begynte å gå om pappa og en annen mann. På 60-tallet var ikke dette bare uhørt, det var ulovlig.

Jeg var bare 13 og et halvt år gammel da jeg forsto at noe var veldig galt.
"Den derre homoen fra Bergen!" - sa jeg i frustrasjon til en forskrekket mamma. Hvordan kunne jeg ha skjønt? Det var ikke mange år etter at homofili var blitt lovlig og vi hadde ikke den lettvinte informasjonskanalen på godt og vondt som internett er. Mamma lånte en fagbok på biblioteket om homofili, slik at jeg skulle få litt kunnskap. Det var klokt.
Da jeg var 13 år gammel, flyttet pappa fra oss. En helt uhørt ting for en prest å gjøre den gang da.


Jeg sørget dypt og var borte fra skolen en uke. Sorgen varte imidlertid lenger.
Men jeg vet at det faktum at pappa var homofil, var den mest kjente hemmeligheten i Metodistkirken da dette skjedde.  Og slik er det nok litt fortsatt. Det skulle ikke snakkes om.
Det er ikke lenge siden en velmenende sjel forsiktig sa til meg, at han pappaen din hadde det jo ikke så enkelt, uten å nevne mer. Det skal ikke snakkes om.


Pappa var ensom i sin legning, men han var ikke et ensomt menneske. Han hadde mange venner og familie, han var en populær prest som var synlig i gatebildet. Men han døde alene.
Det smerter meg fortsatt.


Vi snakket aldri om legningen hans. Jeg hadde tenkt å gjøre det i forbindelse med 70-årsdagen hans. Så døde han to uker før. Hadde tenkt å si at jeg hadde skjønt det siden jeg var 13 og et halvt år. Hadde tenkt å si det ikke spilte noen rolle for min del hva slags legning han hadde.




Jeg har dvelt frem og tilbake om jeg skulle dele dette, den mest tungtveiende årsaken er at pappa levde i skjul med sin legning hele livet. Han levde alene så langt jeg vet,  etter at han reiste fra oss og han døde alene. Det vet jeg.
Hadde han levd i dag, ville jeg ha snakket om homofilien. Snakket sant om livet i åpenhet og respekt.




Har du noe usnakket med noen, snakk. Snakk med mennesker mens du har dem hos deg.

Jeg ligner på pappa i sinn og skinn.
Jeg bruker spøke med at vi ligner så til de grader, at vi begge liker menn ~ smil.


Å snakke sant om livet, å holde høyt det som er ekte og rent, er viktig. Å favne hele livshistorien til et menneske i noen få ord i et blogginnlegg, er nærmest umulig. Men nå har jeg sagt en del av det.




Pappa ville ha fylt 85 i dag.
Gratulerer med dagen, kjære pappa.