Jantelov eller jentelov?

Bildet er lånt fra Pinterest

Janteloven har alle hørt om, men har du hørt om jenteloven?

Noen vil mene at det må være to sider av samme sak, men i mitt hode er det ikke det.

I mitt hode er jenteloven slik at jenter heier hverandre frem. Det er sisterhood og girlpower, det er støtte, heiarop og delingskultur! Og der inngår tiara som en naturlig del av bekledningen ~ den indre og noen ganger helt konkret også.

Da jeg giftet meg, var det helt naturlig å bære en tiara. Å være brud, pyntet vakker og ikke minst utvalgt ~ alt dette inneholder elementer tiaraen symboliserer.

Noen ganger finner jeg ikke tiaraen min. Jeg er trøtt, irritert, sliten, det er rot og møkk over alt og sjokolade oppleves som en naturlig løsning på det hele. 

Eller tiaraen er helt på snei. Bak-frem. Eller i veska.

Men den er der.

Hver tirsdag har jeg erklært for tiaratirsdager i livet mitt! Noen ganger, når jeg har glemt det bittelitt, er det alltids noen som påminner meg, enten inne på facebooksiden vår, Tiaratirsdagens venner, eller irl - in real life.

Så i dag du, i dag er det tiaratirsdag!

Finn tiaraen din, og om du ikke trodde du hadde, så har du det. For tiaraen er selvrespekten, verdigheten, motet, kort sagt den du er, uansett om du føler det slik eller ikke. Du er uendelig verdifull! Ferdig snakka.

Takk for at du leste! Del gjerne, slik at andre jenter kan bli bevisst på tiaraen sin!

#sisterhood #girlpower #empowerment #tiaralife #livelovelead #uniquelyou

Tiaraklem!

Et innlegg som er på grensen til å være mandagsmorgenens andakt for vanlige mennesker. Som deg, ja.

Har det vært en god helg?

God helg, sier vi jo. 

Hva forbinder du med helg?

Fest og moro? Ro, fred, gullrekka og kafe på lørdag? Action og spenning eller hjemmets lune arne (som barn lurte jeg alltid på hvem Arne var)?

Jeg sitter her og mimrer litt og tenker igjennom helgen for min egen del. Da ungene var små, byttet vi på å få sove lenge en av dagene. Lørdag eller søndag, lykken over å få nok søvn en morgen i uka, ble etter hvert erstattet med unger som sov lengre enn oss og slik er det fortsatt. De er og ofte lengre oppe en gamlisene, så det hele henger på greip.

Foreldrenes trygge nærvær hver morgen ble erstattet med foreldrenes sjåførvirksomhet på kveldstid. Det var en trygghet i det og. Og så en dag var ungene unge voksne og ikke bare kom de seg hjem og i seng selv, de klarte og å stå opp selv og selv om de sov lenge når de var på besøk, kom de etter hvert tuslende ut i kjøkkenet, uten at vi måtte følge dem på do. Takk og lov for det. Det er sannelig en tid for alt.

Denne høsthelgen har vært fin. På morgenen har det vært flere timer alene for mammaen. Litt tv, hekletøy, en titt ut av vinduet, lage scones, lys tent fordi morgenen var preget av høsten.
Så plutselig var de der, to av ungene.  I kjøkkenet. Sultne. Er det tranebær i sconesene? Hva smaker tranebær? Småprat og en kopp kaffe med sønnen. Sannelig har tiden gått. Kjøkkenet.  Et trygt sted. Ro og varme.

Levende lys, kinesiske lykter. De sistnevnte er råfine å tørke. Visste du det? Fantastisk dekorative på et høstbord og som mine, hengende i vinduskarmen i tillegg. Jeg har egentlig litt oransjeangst, men disse passerer nåløyet glatt. Alt kan ikke være rosa. Bare nesten. Eller pastell. Uansett - det er ikke det dette innlegget handler om. Tilbake til kjøkkenet. Blomstene henger til tørk i vinduskarmen. Vi titter ut.

En titt etter rådyra. Ingen rådyr er ute denne morgenen, men vi har elg på lysene. Vi skal ha for innsatsen!

Kjøkkenet er det tryggeste rommet i huset, synes jeg. Kanskje utenom doen tidvis. Skjønt de to rommene definitivt bør være separate. What comes in, must come out og den slags. Men alt til sin tid.

Så er det blitt søndagskveld. Huset er gått til ro. Ungene har reist hjem til sine hjem. Sine nye trygge steder. Sine kjøkken. Jeg sitter her. Kjøkkenet er rommet der jeg planlegger neste uke. Det er rommet der jeg titter på tv og sjekker fjesboka. Kjøkkenet er trygt.

Den trygge basen gjør oss klare for verdenen som venter der ute. Det er ukestart. Kanskje vi kan smile til noen som ikke forventer det og gi et koselig kompliment? Gå litt ut av komfortsona og trygghetsregisteret og øke omfanget av medmenneskelighet? Det er like mye en utfordring til meg selv, som til deg.

Lag den en god dag! Så har vi fem dager å gjøre verden til et bedre sted på, før det igjen er god helg.



Takk for at du leste!

Følg uka mi på snap; annesudmann.

Og del gjerne innlegget. Det er stas!

Trygge klemmer ~

Dagen derpå når alt er for sent.

Hvert år på 18.mai går tankene mine til min barndomsvenn. Det er fødselsdagen hans.
Men han er ikke mer.


Hadde han levd, hadde jeg sikkert blitt påmint om bursdagen hans via Facebook og sendt et lystig - gratulerer, håper du får en super dag!


Men livet  hans ble kort.
Han valgte å avslutte det selv.
Det tabubelagte. Når livet blir for vanskelig.


Han hadde en annen dialekt enn oss andre, ofte god nok, misforstå meg rett, mobbegrunn for ungdommer. Han var annerledes. Han var litt lubben. Han var rett fram når han snakket. Han var en god venn. Han var musikalsk. Han ble kristen.
I den lokale menigheten stod han frem og sang låter han hadde laget selv. Fra brystlomma stakk rullingsen opp.
Noen reagerte.
Gutten måtte ned fra scenen, slutte med røyk og deretter ville alt være ok.


Det ble ikke ok.
Ikke lenge etter fikk vi det fatale budskapet. Han var ikke mer.
Jeg var fortsatt i tenårene og fikk for første gang oppleve the point of  no return. Noen ganger er ting ugjenkallelige. Uansett hvor mye vi ønsker å reversere, få en ny sjanse. Det er dagen derpå og gårdagen lar seg ikke bringe tilbake.


Det vil være urettferdig å si at kun den nevnte episoden var årsak til valget hans. Det var kanskje en av mange små dråper som gjorde at begeret til slutt rant over.


Hva prøver jeg si med dette innlegget?
Jo, at mennesker er viktigere en ting.
At ord kan slå like hardt som slag.
Og at jeg fortsatt tenker på min venn hver 18.mai.

Om du har tanker du sliter med, oppsøk hjelp. Snakk med noen. Skriv til noen. Du skal ikke være alene.
Det er sant at livet kan være vanskelig også.
Det vil jeg ikke skjule for deg.
Du kommer til å få sorger. Du kommer til å gråte.
Likevel sier jeg til deg, lille barn.
Jorden er menneskenes hjem.
Og et vidunderlig hjem.
Måtte livet aldri gå deg så mye imot at du ikke forstår det.
Astrid Lindgren.
Takk for at du leste.


Klem fra Anne

Med plaster på hjertet

Tusen takk for alle tilbakemeldinger jeg fikk på gårdagens innlegg som du kan lese her!
Det strømmet inn via statusen på Facebook, på innboksen, via bloggen, via Verdidebatt.no og via Twitter.


Jeg tror på åpenhet og raushet, jeg tror på å snakke sant om livet og å se det helhetlige bildet. Metaperspektivet. Og det er ikke alltid like lett å ha.


Flere skrev til meg i går om den andre parten i en relasjon der en av partnerne holder sin homofili skjult. Der lever det mange tause sorger. De er et stille alibi i relasjonen som skal fremstå som normal.
Jeg var et barn av fortielsen. Å kunne snakke høyt via tastaturet gjorde godt, skjønt det var krevende. Nå håper jeg på en større åpenhet.
Vi skal få slippe å dømme. Budet vi er pålagt, er å elske hverandre. Og kjærligheten tror alt, håper alt, tåler alt.
Men mange har plaster på hjertet sitt.

Jeg har fortsatt en stillhet i meg. En redsel for hva som kunne skje om jeg begynte å pirke i det som er sant, har begynt å slippe taket, men reisen er ikke over.
Nå er det straks helg og jeg gleder meg til å hvile i sofaen hjemme, der haugevis av myke puter er klare til å ta imot familien.


Del gjerne, lik innlegget og følg meg på snapchat: annesudmann.


Takk for at du leste! Dette innlegget engasjerte også veldig! Les og lag deg en god fredag.














I dag er bildene lånt fra Pinterest og Instagram.