En politisk bekjennelse

Dette er ikke et innlegg om det amerikanske presidentvalget. Er det ikke deilig?
Det er tvert imot inderlig lokale tanker om politikk og sånt.

Sannheten er at jeg har prøvd å være politiker i mange år og nå prøver jeg å ikke være det. Å være et politisk talent er ikke for hvermannsen, de fleste av oss må jobbe beinhardt og skjønne ting etterhvert. Og som regel medfører det og en viss empatisk evne - eller dumskap om du vil. Man skjønner på en måte at man ikke er et geni. Det medfører i sin tur mangel på fenomenet spisse albuer.
Det kan virke som om politiske ambisjoner bør ha lokalt tilpassede kroppsdeler for virkelig ha suksess.
Skjønt noen få har den gullglitrende kombinasjonen av politisk talent, hardt arbeid og et varmt hjerte. 

Tilbake til min politiske vandring, som jeg tenker avslutte, skjønt man må nesten på politisk avrusning for å få det til og jeg skal love det at tilbakefallene står i kø!
For noen år siden, for eksempel, hadde jeg lovet meg selv real nedtrapping i politikkens verden. Så røyk jeg på en smell i form av et landsmøte og da var det gjort. Lukta av nye verv tirret neseborene og fellesskapet dere, fellesskapet og alle talene, foredragene fulgt av nikkende hoder og sylskarpe replikker og noen ikke så sylskarpe, men for all del, en show off på talerstolen ble det i hvert fall. Og vips var jeg i et par styrer igjen.

Tilbake til mitt manglende politiske talent, skjønt godt erstattet av trofast arbeid og oppmøte i komiteer og styrer. Jeg tenker slutte med det der. Oppmøtebiten.
Når man har tatt slike avgjørelser, er det naturlig å klokt lene seg tilbake og nikke mildt med hodet, klappe seg selv på skulderen og tenke at noe har man i hvert fall fått igjennom i det stille. Og uten å sammenliknes med møbelhandleren fra Jessheim, har jeg da fått gjort litt og takk og lov, er det eneste vi har til felles en lidenskap for møbler og bosted på Øvre Romerike.
Men å kunne smile lurt inni seg tidvis, over utspill, innspill og mennesker som har kommet i riktige posisjoner, det er ganske fint.

Så takk for meg, politikken!
Jeg skal bare gjennomføre noen få komitemøter til, og feire med et døgns seminar med skolerings-utvalget i Akershus KrF, så er det slutt.
Tror jeg.

Takk for at du leste! Lag deg en lystig lørdag!

Klemmer

Liten tue kan velte stort lass

Det er velkjent at få sykdommer er så røffe som manflu. Men har du aldri hatt tannverk, skal du for det første være takknemlig for det, for det andre sørge for å ikke få det og for det tredje vite at det er på høyde med manflu. Minst.

For halvannet år siden sa tannlegen min til meg at jeg måtte gjøre noe med en tann der plomben var delvis falt ut. Det er så innlysende. Det kreves så lite intelligens for å forstå det, at selv en amøbe ville fatte det. Nå er amøber encellede organismer og har høyst trolig ikke tenner, men likevel.

Jeg lever stort sett likevel i en realitetsoppfatning at det meste går over. Levde i. Plomber som har falt ut går ikke over. Og realiteten dunker taktfast i kjeven. Snart en uke har det holdt på. Akutt tannlegetime forrige fredag. Borreborreborre og litt bedre. Men nei du, vi var ikke ferdige. Status nå: hestekur på antibiotika og en ny type godteri som heter paralgin forte.

Jeg synes kanskje de kunne forte seg å virke, det er vel tross alt det som ligger i navnet? 
Av erfaringer blir man klokere - forhåpentligvis, og jeg skal aldri drøye tannlegetimer igjen, selv om de er dyre og selv om jeg ikke forstår hvorfor tennene ikke er en del av kroppen rent politisk og refusjonsmessig. Denne kroppen kjenner svært godt at tennene er en del av den.

Enten tar tannlegen tanna ut til fredag om elendet ikke gir seg eller så venter hun til oppsatt time neste tirsdag - med vondt skal vondt fordrives og jeg er full av anger og en dæsj selvmedlidenhet her jeg troner i dynene mens betennelsen raser i kjeven. Liten tue kan så sannelig velte stort lass.

Bildet er lånt fra Nicole Montez sin Instagram og kontoen anbefales et besøk eller mange!

Ofte har jeg ikke vett til å hvile i tide, men nå tvinges jeg. Fra nå av tenker jeg at jeg er bittelitt klokere og skal huske at livet er et maraton, ikke en sprint, jeg må ikke stresse, men eie mitt eget løp. Og det innebærer å løpe til tannlegen i tide!

For ytterligere tannpineopplevelser, følg meg på snap: annesudmann

Takk for at du leste, del gjerne, slik at vi flinke piker kan bli klokere i tide!

Klem på høyre side av ansiktet - den venstre er for vond ;-)