Framtida er avlyst

På Bloggerne følger jeg min venn Anne Brith, venn tilbake til tiden der hun drev konditoriet som ble en møteplass hver fredag. Anne Brith er et varmt, raust, sterkt, hardtarbeidende og inspirerende menneske. Hun våger fremstå sårbar og irriterer og inspirerer med utspill og innslag. Hun er så anti-jantelov at det er helt herlig!
Mens vakre makroner har flerret skjermen, har jeg sett slitenheten - og ærlig talt, da jeg hørte henne si på Bloggerne her om dagen, at framtida er avlyst - for slik føles det noen morgener, da kjente jeg meg igjen.

Alenemamma med ansvar for økonomi, fulltidsarbeidende og mer enn det, og nå snakker jeg om meg, har jeg våknet motstrebende og overhode ikke hatt lyst til å starte på dagen. Mange ganger.

Men man gjør det. Starter dagen. Hvorfor?
Man må.
Komme igang og tjene penger. Men det finnes og en verdi under.
Hvorfor vi gjør ting vi ikke alltid har lyst til. Vi gjør dem likevel fordi det er riktig. Det er riktig å gå ut og bidra til fellesskapet og ikke minst fordi det er viktig å ta kontroll i eget liv.
Ditt "hvorfor" ligger i dine verdier og bidrar til at du er lederen i eget liv.

Lag deg en god søndag og en god ukestart i morgen ♡

Takk for at du leser! Daglige sprell finner du på snap: annesudmann

Bildene er fra min egen Instagram og fra deilige fredager med Anne Briths cupcakes.

Klem fra Anne ♡

Morsdagsbetrakninger - bør man selge unga mens de fortsatt er små?

I dag er det morsdag i kongeriket. Det er alltid stas, skjønt i år er det første året uten kidsa i huset. Hunder stiller ikke med frokost på senga, så her sitter jeg med en kopp kaffe og en eske Toffifee. Yngste har farta avgårde til Spania, du vet, det var den historien om politiet. I min uendelige morskjærlighet hadde jeg pakket et par makroner til henne og flyturen. Det vites ikke om barnet spiste dem, skjønt jeg lot henne forstå at makroner er ikke billige. Hun ringte forresten fra Spanialand i stad, slikt varmer et moderhjerte ♡ Jeg glemte å spørre om makronene.

Det der med unger er mye jobb. Det er veldig fint og veldig mye jobb. De griper deg langt inn i hjerterota og utvider hjertet på en måte du ikke ante før de ankom. 

Før den første ankom her i huset, var eksmannen og jeg på svangerskapskurs. Det er et merkelig ord, for akkurat det å bli svanger hadde man jo forsåvidt allerede klart og forstått. Nå venta resten. På beste Oslo vest satt vi i regi av Mental barnehjelp eller noe i den dur. 

Hva gjør man hvis den nybakte mora er så sliten at hun bare har lyst til å slenge ungen ut av vinduet, spurte kurslederen.

Hjelper henne å åpne det? - sa eksmannen, daværende husbond.

Det er et mirakel at vi ikke ble meldt til øvrigheta der og da. 

Det må nevnes, jeg elsker stickersa fra PoppyDesign!

En ting er barnevernet, tenker jeg, men hvor i huleste er voksenvernet? Når kidsa er våkne på femte døgnet når tennene kommer i småbarntida (de sover bare på dagtid når du må få gjort bittelitt av de allerede ekstremt senkede kravene du hadde til husarbeid) og når de gror til og du ikke vet sist du tok en bitteliten slurk vin 34. fredag på rad fordi du er i kjøremodus i tilfelle avkommet skulle finne på å legge seg i en grøft et sted. Da kjenner du at du er mor. 
Her om dagen stod en utslitt kollega midt på gulvet på personalrommet med stor mage og en allerede født unge på litt over et år i tankene.
Du må selge dem mens de er små, vet du. Det kommer jo en til der, sa jeg, og pekte på magen hennes.
Det er i de øyeblikkene man bør kjenne dem man stiller forslaget til.
Ofte er det ikke langt mellom gråt og latter i de situasjonene. Heldigvis for meg, ble det latter.
Og ærlig talt, har du barn, kan du trolig kjenne deg igjen.

Etter å ha blitt mor for snart 26 år siden forstår jeg hva kjærlighet er. Vi hadde aldri orka alt styr, alt for lite søvn, legoklosser i kaffekoppen og under beina og minst Disneychannel og Hanna Montana, om det ikke var for den vanvittige kjærligheten som legges i hjertene våre når barna kommer. 

Grei påminnelse fra Boka ♡

Så vi selger dem ikke. Vi elsker dem herfra og til evigheten og forbi, for å blande inn litt Buzz Lightyear og ToyStory som holdt mine små rolige under mang en ammeøkt, der jeg i fred kunne titte på det lille ansiktet ved brystet og vite at dette er alt jeg trenger. Denne ungen, denne roen, disse små som sitter og titter på Buzz og gjerne 39 timers sammenhengende søvn. Men det kan jeg ta senere.

Nå kan jeg sove de timene. Det er en tid for alt og i fare for å høres gammelklok ut, vi har dem til låns - unga. De er hos oss i hektiske, krevende, vidunderlige år og deretter skal de ut å fly (om det så er med nødpass) på egen hånd. Vår oppgave er å gi dem vinger til å fly med og dype røtter, slik at de er godt jorda.

I dag kommer tre av fire hjem til middag. Den fjerde har allerede ringt fra Spania ♡.

Selv skal jeg ringe min mamma som gav meg livet, som stiller opp og som ennå ikke helt har gitt opp å oppdra meg bittelitt, som bekymrer seg når jeg har det tøft, som ringer for å bare høre stemmen min, som skriver lange, fargerike mailer med hjerter i alle bauger og kanter. Gratulerer med morsdagen, mamma ♡!

Så alle mammaer der ute, englemammaer, bonusmammaer, tantemammaer, ekstramammaer, - gratulerer med dagen og takk for den du er i de barnas liv som er rundt nettopp deg! ♡

Kaffeskål for oss alle som har en plass i disse barnas liv!

Takk for at du leser! ♡

Klemmer!

Snap: annesudmann 👻

Dagen i dag, den kan bli vår beste dag

Facebook legger daglig ut minner og på denne dagen for tre år siden, skrev jeg følgende:

Samme dag som jeg postet dette innlegget, skulle jeg på date med Jarle. Vi skulle møtes på Lillestrøm og jeg var for tidlig ute, et forholdsvis sjeldent fenomen og kun fordi et møte i Oslo var avlyst. Så satt jeg der med god tid å forvente et eller annet. Mannen hadde jeg visst om siden 90-tallet, sett i koret og snakket med den siste tiden. Ikke noe ukjent blad, med andre ord, men likevel ikke kjent.

Så kom han.

Med langstilket rød rose og spanderbuksene på. Det er ikke vrient å falle for slikt. Men det var noe mer. Det var god magefølelse. Og når vi skilte lag den kvelden på parkeringsplassen ved Bingsfoss ungdomsskole, hadde intet annet enn et mirakel skjedd. Jeg var forelsket.

Det hadde jeg ikke trodd kunne skje igjen.

Jeg har ikke så lett for det der.

Mangt skal vi møte, mangt skal vi mestre, men dagen der for tre år siden, har lagt grunnlaget for gode dager og for et godt liv. Jeg er takknemlig her jeg sitter i søndagsstillheten.

Quiet is turning down the volume knob of life. Silence is pushing the off button. Shutting it down.

Khaled Hosseini

Farsdag er det og. Jeg er takknemlig for mennene i mitt liv. Alt fra pappa selvsagt, til mine barns far, til Hans Henrik som er gift med mamma, til svigerfar Per og for Jarle. For sønnen min Michael, som jeg håper blir far selv en dag slik at jeg kan gå bananas i bestemammarollen og skjemme bort smågull helt uhemmet og gi dem fra meg når bleiene skal byttes.

Ettertenksom søndag. God farsdag!

Takk for at du leste!

Klemmer

Et innlegg som er på grensen til å være mandagsmorgenens andakt for vanlige mennesker. Som deg, ja.

Har det vært en god helg?

God helg, sier vi jo. 

Hva forbinder du med helg?

Fest og moro? Ro, fred, gullrekka og kafe på lørdag? Action og spenning eller hjemmets lune arne (som barn lurte jeg alltid på hvem Arne var)?

Jeg sitter her og mimrer litt og tenker igjennom helgen for min egen del. Da ungene var små, byttet vi på å få sove lenge en av dagene. Lørdag eller søndag, lykken over å få nok søvn en morgen i uka, ble etter hvert erstattet med unger som sov lengre enn oss og slik er det fortsatt. De er og ofte lengre oppe en gamlisene, så det hele henger på greip.

Foreldrenes trygge nærvær hver morgen ble erstattet med foreldrenes sjåførvirksomhet på kveldstid. Det var en trygghet i det og. Og så en dag var ungene unge voksne og ikke bare kom de seg hjem og i seng selv, de klarte og å stå opp selv og selv om de sov lenge når de var på besøk, kom de etter hvert tuslende ut i kjøkkenet, uten at vi måtte følge dem på do. Takk og lov for det. Det er sannelig en tid for alt.

Denne høsthelgen har vært fin. På morgenen har det vært flere timer alene for mammaen. Litt tv, hekletøy, en titt ut av vinduet, lage scones, lys tent fordi morgenen var preget av høsten.
Så plutselig var de der, to av ungene.  I kjøkkenet. Sultne. Er det tranebær i sconesene? Hva smaker tranebær? Småprat og en kopp kaffe med sønnen. Sannelig har tiden gått. Kjøkkenet.  Et trygt sted. Ro og varme.

Levende lys, kinesiske lykter. De sistnevnte er råfine å tørke. Visste du det? Fantastisk dekorative på et høstbord og som mine, hengende i vinduskarmen i tillegg. Jeg har egentlig litt oransjeangst, men disse passerer nåløyet glatt. Alt kan ikke være rosa. Bare nesten. Eller pastell. Uansett - det er ikke det dette innlegget handler om. Tilbake til kjøkkenet. Blomstene henger til tørk i vinduskarmen. Vi titter ut.

En titt etter rådyra. Ingen rådyr er ute denne morgenen, men vi har elg på lysene. Vi skal ha for innsatsen!

Kjøkkenet er det tryggeste rommet i huset, synes jeg. Kanskje utenom doen tidvis. Skjønt de to rommene definitivt bør være separate. What comes in, must come out og den slags. Men alt til sin tid.

Så er det blitt søndagskveld. Huset er gått til ro. Ungene har reist hjem til sine hjem. Sine nye trygge steder. Sine kjøkken. Jeg sitter her. Kjøkkenet er rommet der jeg planlegger neste uke. Det er rommet der jeg titter på tv og sjekker fjesboka. Kjøkkenet er trygt.

Den trygge basen gjør oss klare for verdenen som venter der ute. Det er ukestart. Kanskje vi kan smile til noen som ikke forventer det og gi et koselig kompliment? Gå litt ut av komfortsona og trygghetsregisteret og øke omfanget av medmenneskelighet? Det er like mye en utfordring til meg selv, som til deg.

Lag den en god dag! Så har vi fem dager å gjøre verden til et bedre sted på, før det igjen er god helg.



Takk for at du leste!

Følg uka mi på snap; annesudmann.

Og del gjerne innlegget. Det er stas!

Trygge klemmer ~

Prokrastinerer du?

Etter x-antall høyskole- og universitetseksamener og ditto oppgaver, har jeg lært det meste om prokrastinasjon.
Å prokrastinere er i følge Storenorskeleksikon dette: kronisk utsettelsesatferd. Alle utsetter ting som skal gjøres, men prokrastinering kjennetegnes ved at utsettelsene er til ulempe for personen. Personen er ofte klar over dette selv, og anger og stress oppstår. I det lange løp har prokrastinering negative konsekvenser for prestasjon, velvære og helse.
Prokrastinering skilles fra begrunnet utsettelse og omprioritering, da slike former for utsettelse gjerne er fornuftige. Prokrastinering er derfor en ufornuftig eller «irrasjonell» form for utsettelse.


Altså en ganske alvorlig ting. Dypest sett.


Å utsette noe man må, er ganske vanlig. Og i helgen har jeg utsatt all verdens retting og vurdering frem mot at standpunktkarakter må være satt på fredag.
Det betyr at jeg må sluttføre i uka som nå ligger foran oss. Hvilket jeg rekker.
Men jeg tenkte jeg skulle være så flink.
Og så orket jeg ikke.


I stedet heklet jeg og nøt solen og var på Frognerseteren med kjæresten min og delte på en av disse gigaeplekakene de serverer der.


Lurt? Ja.
Lurt å pålegge seg selv å jobbe når man bør hvile. Nei.
Prokrastinering? Litt. Sånn passe.


Hekling er avkobling for meg og nå har jeg gitt meg i kast med et pledd. Å la fargene ta over for hverandre og mønstre vokse frem, er sjelefred.
Man blir ikke rik på det, for dette er arbeid som tar tid.
Men kanskje noen kan tenke på meg når mange år er gått, og tenke at det pleddet, det har Anne laget og kanskje smile lite grann.
Slik jeg gjør når jeg finner heklerier mormor har laget.




Men nå er det mandag og det må jobbes med helt andre ting.
Likevel kan vi fylle dagen med farger og mønstre og skape hverdagslykke, akkurat der vi er.

Lag deg en god mandag!


Trykk gjerne på blogglisteknappen øverst til høyre, del innlegget og lik og rop hurra med innestemme om du allerede er på jobb denne mandags morgenen og når du har pause, finn meg på snapchat på annesudmann :)
Og til slutt: TAKK for alle tilbakemeldinger på forrige innlegg: Slankeoperasjon, juks eller hjelp? Det ble delt og lest i rekordfart og tilbakemeldingene på facebook var overveldende og varme og på Twitter vidunderlig varmkritiske. Det gleder meg om det jeg skriver kan berøre.


Takk for at du leste!
Mandagsklem!

SLANKEOPERASJON ~ juks eller hjelp?

Sommeren for snart to år siden begynte det en prosess for min del. Jeg satt på motorsykkelen til kjæresten fra Oslo til Gøteborg og for ei som er vant til å pusle med noe hele tiden, fikk tankene her ro.
De ble tvunget til ro, er vel mer riktig å si.


For det er ikke stort å ta seg til der bak en rygg på en motorsykkel. Man er. Man ser, lukter, senser på en helt annen måte enn når man kjører bil. Landskap farer forbi. Tanker kommer og går. Man får ikke sjekket facebook eller snappet. Det er bare å la livet være som det er.


Man merker sine kilo der bak på sykkelen, selv om sykkelen er stor. Og der og da, i nyinnkjøpt sykkelbukse størrelse XXL og noe, tenkte jeg for alvor på tanken om slankeoperasjon.
Men jeg sa ingenting før senere den sommeren.
En slik operasjon er en prosess. Den skal være grunnfestet i egen vilje og overbevisning. Ikke på hva andre tenker og tror.
Samme året, sent på høsten, nevnte jeg tankene for fastlegen min.
Han er en handlingens mann og der og da i samme legetime, hadde vi søkt om utredning ved Bærum sykehus, der det var kortest ventetid.
Like over jul i 2015, var jeg innkalt til ernæringsfysiologen ved Bærum sykehus, veid og funnet tung nok. Allerede i april samme år begynte jeg på åtteukerskurset alle må ta som får operasjonen av det offentlige.
Jeg kan ikke få fullrost kurset!
Foruten å få bli kjent med fine mennesker i sårbare situasjoner, var jeg i en modningsprosess i forhold til operasjonstanken. For man må ikke opereres, det finnes alternativ.
Sommeren 2015 kom og gikk og jeg bestemte meg for operasjon.
Sist i november 2015 var det min tur og jeg tuslet inn til operasjonsbordet og la meg der høyst frivillig. Der og da lurte jeg litt på hva jeg gikk inn i, men har man bestemt seg, så har man.


Operasjonen gikk fint og det var ingen komplikasjoner, men hei du, så dårlig jeg var da jeg våknet av narkosen. Det er visst vanlig etter operasjoner generelt. Dette er med andre ord ikke et rosa eventyr.


For å gjøre en lang historie kortere, nærmer jeg meg nå minus 25 kg. Det er helt vidunderlig! Jeg savner ikke å kunne spise mye. Jo, kanskje bittelitt under mini-cruiset for noen dager siden, da vi spiste på buffet. Jeg gleder meg over balansen som har kommet inn i livet mitt. Jeg gleder meg over tøy som er blitt for stort og over å kunne gå rett inn i en butikk og handle noe jeg har lyst på.


Det ble satt fokus på komplikasjoner rundt slankeoperasjoner i media for noen dager siden. Og komplikasjoner forekommer. Men de fleste angrer ikke.


Da jeg gikk inn i dette, hadde jeg mange tanker om man kunne forsvare dette samfunnsøkonomisk (å jada, det hadde jeg), om dette var juks (herlighet, det er jo bare å slanke seg) og om konsekvenser (kan jeg bare spise most mat resten av livet? Nei, det trenger jeg ikke). Du kan lese om det her.


Jeg har gått fra å kun ta ansiktsbilder og bilder av føttene (*humre*) til å så vidt våge å ta bilder av hele meg. Målet er å kunne legge det og ut på bloggen.


Kommer alt av seg selv etter en slankeoperasjon? Niks. Endringen skjer i hodet. Kroppen får drahjelp, men hele meg, hele deg, må henge med. Disse prosessene skal jeg si mer om senere.

 Sommeren 2015

 Høsten 2015

Våren 2016

Følg meg gjerne på snapchat for mat- og treningssprell: annesudmann, lik gjerne og del innlegget.

Lag deg en god søndag og takk for at du leste!

1. mai ~ noe å feire?

1. mai! 

Jeg vokste opp på Elverum, et kuldehøl, og husker hvordan våren gjorde sterkt inntrykk. Det sildret og rant fra bekker og i grøfter mens sola tok livgivende grep. Skoleveien ble en labyrint rundt pytter og små gjenstridige topper av is og snø. Og til slutt måtte vinteren gi slipp. 

I år har jeg hengt ut flagget som vanlig. Jeg har aldri gått i tog denne dagen, likevel kjenner jeg en stille takknemlighet for det som er kjempet fram før min tid. Mange sier alt var så mye bedre før, det stemmer trolig ikke over hele fjøla. Flagget er oppe og jeg er evig takknemlig for landet vårt og de godene vi har.

God 1. mai!

 

Oh happy day!

God søndagsmorgen!


Jeg liker søndager, spesielt før de som fortsatt bor hjemme av husets barn våkner. For en del år siden var det slik at kveldene var tiden med ro. Nå er det morgenene.
Søndag er kaffero og helgens aviser.


Tross at jeg våknet fredag morgen med piggtråd i halsen og hodet på en staur emosjonelt og i overført betydning, hadde yngstegull og jeg en fin mamma- & Miriamdag i går. Å ta tid med et og et av barna og bare være sammen, er godt!


Vi hadde bestemt oss for å reise til Frogner til venninne Elisabeth som driver butikken Happy Day In The House med en kollega. Og for en butikk! Dette er reklame! Å komme inn i et hjertevarmt lokale, få drikke te av Riviera Maison-kopper, skravle, spille musikk, prøve vakre klær og se nydelig interiør falt helt i smak for oss damene! Jeg vil tilbake.
Deretter tuslet vi til nærmeste bakeri og nøt lunch mens Oslo badet i tåke og Martin Johnsrud Sundby tok ansvar for nasjonen og vant femmila.


Nyt søndagen din! Lag den god og sjekk gjerne HappyDayInTheHouse sin facebookside.


Smil :)

Bonheur!

Da er OL over og hverdagen rugger seg til igjen. Nanni elsker vinter-OL og har i dag nærmest fått hjertevansker av 5-mila der Petter Northug VAAAAANT! Lykke!
Denne stickersen vant jeg selv (uten sammen innsats fysisk, vil jeg tro) hos Hilde Heimdal. Er den ikke vakker? Den er klistret opp av Nannimannen over spisestuebordet. Foreløbig er det ikke annet på den veggen, men jeg vil ha dette å se på når jeg sitter der... Lykke rundt et bord, Vesla, Påsan, far og mor... selvom familiesammensetningen ikke akkurat er slik.... Men lykken er der... God ny uke, alle herlige bloggemennesker og dere som titter innom via facebook!

Stor klem fra

Kunsten å nyte dagen ...

Nanni er et sovedyr (når dyret omsider kommer seg i seng..) og i dag har jeg overgått meg selv i forhold til hvor lenge det er lov til å sløve i sengen utover dagen.... HVOR lenge tør ikke skrives og barna er store nok til å klare seg selv og også en medvirkende årsak til at Nanni forble i sengen... For her skulle det serveres kaffe til mor. Men Nannibarna er ikke lenger 4 år gamle og våkne klokken 7. Nei, de har blitt hormonfylte tenåringer (unntatt en) som elsker å sove. Dermed må mamma VENTE til barna har våknet med å få kaffe på sengen. Klokken 11 ga Nanni opp, da krevde naturen sitt og WC måtte konsulteres.

Hæ?? utbrøt det nest yngste Nannibarnet som satt bedagelig henslengt i sofaen (nyvåken), ~ du må legge deg igjen!!! Nanni tuslet tilbake til sengen og la seg til å vente på tuslende barneføtter. Ingenting hendte. Klokken ble 12. Da kom den yngste inn og hvisket til Nannimannen (mamma måtte ikke høre? mamma sov? mamma hadde sklidd inn i koma?) ~ du må lage kaffeeeeee....

Nannimannen er født med god tid og lå og bedervet sitt vakre legeme på nyinnkjøpt spikermatte og måtte ligge ut den helsemessig foreslåtte tiden, og etter det skulle det helt klart lages kaffe. ETTER at helsen var ivaretatt. På det tidspunkt var Nanni delvis ihjel ligget i sengens varme lune hi.
Men plutselig var tenåringer på plass og Nannimannen hadde laget sin spesialkaffe og barna hadde ordnet kake, kjøpt bok som Nanni hadde ønsket seg, sjokolade og etterhvert blomster og smykke i anledning Valentinsdagen ... Nydelig!
Så skulle man tro at Nanni sto opp etter dette. Men nei. Fru Mor i Frankrike hadde jo også morsdag, så det ble snakket i 1 1/2 time. Hver gang noen kom inn på soverommet og lurte på ting og tang, barikaderte Nanni seg med "slappe av dag" kortet fra det yngste Nannibarnet.
Fryd & lykke!

Så håper jeg dere har hatt en deilig dag alle sammen! Og at uken som kommer blir god ~
Klem fra