SØNDAGSTUREN
Vi har kjøpt barnevogn! Ettersom den yngste egenproduserte ungen nå er 19 år, kan man jo undre seg over hvorfor?
Barnebarn! - tenker du kanskje.
Det tenker jeg og. Jeg truer og hinter og smisker med avkommet, men enn så lenge er ingen småttiser underveis.
Men barnevogn er kjøpt (visstnok brukt via Finn.no) og er i bruk og her ser dere årsaken 😅
Vicky er blitt en aldrende dame og ved siden av at hun er en veldig happy hund, er hun svært pesende hund. Det ralles og peses i den grad at hun fint kunne fått jobb hos et lugubert telefonselskap. Kondisen er ikke helt på topp, og hun trener og trimmer med et stort lykkelig glis, men hun må ha noen hvileskjær. Så matmor kjøpte vogn til pelskidden. Her avbildet på første tur. Hun skjønte konseptet med en gang og la seg oppå vogna neste gang den ble tatt frem for å legges i bilen. Det skal ikke stå på det!
Den første turen med vogna gikk langs Glommas bredd på den nyrestaurerte turveien på Sørumsand. Den anbefales!
Visstnok møtte vi noen smil, noen ekte og noen litt overbærende, med denne hunden i en barnevogn, men vi er blitt så voksne og lite opptatt av hva folk måtte mene, at de overbærende dragene over ansiktene prellet av som vann på gåsa. Vicky tror tidvis at matfar Jarle heter Gåsa, så den var jeg heldig med for de internt involverte i familiens hundeliv 😆
Om du har prøvd å ha med deg fire småhunder på tur eller på utekafe eller i det hele tatt bevegd deg der det finnes mer enn 10 mennesker samlet med en slik liten skare pelsdyr som bjeffer og driter der det måtte passe, forstår du også at hundevogn er av det gode.
Som innehaver av fire egenproduserte barn, sa jeg en gang at jeg alltid skulle ha barnevogn. Ikke bare fordi det fysisk sett holder ungen samlet på et sted mens de andre kan holde i vogna, det er i tillegg uhorvelig mye man kan putte i en vogn av ting. Håndveske, mobil, jakke, skjerf, lue, hansker, flaske - lista er nesten uendelig (men stopper ved store gjenstander som hester og biler).
Nå har jeg vogn til å putte ting i igjen! Når jeg nå står der og holder i håndtaket (som nå har blitt utstyrt med koppeholder, det må jeg si jeg liker, det var det ikke da mine var små), kjenner jeg at dette har jeg savnet og at dette fortsatt faller naturlig for meg.
Men som med unger ellers, vil ikke pelskids sitte i vogna hele tiden. Nei slett ikke! I motsetning til å gå på tur med egenproduserte unger, vekker disse hårballene mer positiv oppmerksomhet fra forbigående. Kan jeg klappe? .- sier de. Det opplevde jeg takk og lov ikke da de tobente kidsa satt i vogna eller vraltet rundt. Hadde jeg blitt spurt, hadde jeg glodd olmt og mistenksom og sagt nei med et beskyttende snerr, mens nå - nå smiler jeg blidt javisst, han er så snill, bare klappe, det går fint!
Det er merkelig hva et sett ekstra bein og litt pels gjør med folk.
Som med unger, så er det også med hunder. Noen vil ikke sitte i vogna. Noen vil gå sjøl! Sånn er det og det får være greit. Men jammen syntes denne yngste lille krabaten vår at det passet fint med vogn da vi hadde spisepause ute på et nes og sola ikke varmet så godt lenger. Tepper og lunt rede passa brått fint. Så lenge han hadde tid til denslags 💗
Men har man plass til fire hunder i ei vogn da, - spør kanskje du. Nei, man har ikke det.
Så vi har kjøpt en til!
For å samle dem når vi er på kafe og sånt. Og for å varme seg litt i når vinden blåser rett igjennom små hunder. Og for ikke å få dyrevelferden og slikt på nakken, for det meste løper hundene våre fritt eller går i bånd og gjør alt hunder skal gjøre, men om verden blir for stor - har de nå en bag å krype opp i på tur.
Så får folk mene hva de vil.
Vi koser oss 💗
Takk for at du leste! Del gjerne!
Klemmer!
