onsdag 18. juli 2018

Hvordan skal man nå mestre dette livet?


Det blir bedre tid i ferier til ting som bare farer forbi ellers.  I hvert fall om man stopper litt opp. Jeg puster og stopper det jeg kan og i skrivende stund sitter jeg hjemme ved kjøkkenbordet, der er det veldig godt å sitte - også i ferier.

Jeg har lagt ut mange bilder fra ferien. Facebook-feeden min og Istastoryen min er også spekket av glade mennesker, vinglass i solnedgang (må ha overtatt for elgen), hav og himmel, sjø og land. Ingen (nesten) legger ut bilde av en sandal som gikk i stykker (min gjorde det!), en plastkopp med kaffe eller et flatt dekk. Eller jo - ei venninne la ut bilde av et flatt dekk, men også hvordan hun likevel mestret dagen og livet og fikk pruta seg til god pris.

For dette innlegget handler om livsmestring. Hva vi gjør når livet butter i mot, for det gjør det for oss alle. Om du er en av de som det ikke butter for, meld meg - jeg trenger oppskriften!

Og når vi nå er inne på dette med dekk. En annen venninne har kreft denne sommeren med gjentatte cellegiftkurer som hun blir veldig dårlig av. Dette er hun tydelig på i snapper, men vet dere hva hun i tillegg gjør? Hun maler gamle bildekk rosa i sommernatten og lager en hel vakker gruppe av dem og planter blomster i dem, samtidig som hun erklærer f..k cancer! Hun klager og har vondt og skaper og går på igjen. Jeg er stum av beundring! ❤️

Dette er et vågalt emne å begi seg inn på, men altså, er du en syter eller er du en yter?
Syte er lov! Det er lov å si ifra når livet er vondt. Men det er dumt å bli der.
Selvmedlidenhet er viktig, du skal være snill mot deg selv, men det er også snilt å ta tak i livet og male noen dekk rosa, prute på pris, si ifra om sandalene og protestere på det som ikke er bra.

Har du en dritt-sommer? Gjør noe med det!
Hjemmesomre kan være bra og det er mengder av ting man kan gjøre likevel, ting som ikke koster mye. For noen år siden satt jeg ganske forlatt og bedratt tilbake i livet og hadde ikke råd til noe som luktet av tur hit eller tur dit, men jeg fikk en gratisbillett på båttur av jobben (alle som ville ha, fikk). Jeg dro på tur - med en to-tre unger. Og du, som vi koste oss! Og vi la ut biler som i dag er gode minner fra den ferien som egentlig kunne vært historiens verste, men som i stedet ble minner fra en god tur . En annen venninne må også nevnes. Hun fyller bilen med campingutstyr og drar på tur og villcamper - det er billig, det er ferie, det er herlig!

Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det - sies det. Det er noe sant i det. Man skal ta tid til å sørge, det er lov å være sint og protestere, men bruk det til noe som gir vekst, noe som gir livsmestring. Jeg tør skrive dette, fordi jeg så inderlig har vært der - uten kule feriebilder, uten penger, men da med ny erfaring i å se gledene i de små tingene, tilfredsheten i en kopp kaffe på trammen, selv om den var i møte med min egen sorg. Det gir vekst. Det gir overlevelse.

Og husk at bildene i sosiale medier fokuserer på det vi vil skal synes, les mer om det her ❤️

Til deg som synes livet er kjipt, til deg som kjemper en kamp vi ikke ser, til deg som kjemper en kamp vi ser, til deg som er trist og lei - en stor ekstra klem fra meg til deg! ❤️

Takk for at du leste!

onsdag 11. juli 2018

Har du riktig fokus?


I skrivende stund rydder jeg i reklame-eposter og melder meg av både her og der.
We´re sorry to let you go, responderer nettstedene. 
Mens jeg er glad for å fjerne alle disse tingene som tar fokus vekk fra hvile, ro, kontemplasjon, familietid - de viktige greiene. 
Det blir så mye av alt, at fokus forsvinner. Personlig trenger jeg ikke flere glass, gryter, abonnementer og vitaminer som forbrukssamfunnet forkynner at jeg vil bli lykkelig av. Jeg blir ikke det, vet du. Trolig ikke du heller. Det blir for mye. 
Jeg slår et slag for det å ha det litt enklere.

For mange ting og for mye i livet kan forårsake stress. 
Stress fører til at hormonet kortisol blir frigjort, noe som kan skade hjernen og på lang sikt redusere immunforsvaret og skade hjerte- og karsystemet, sier nevropsykologen Rick Hanson (fra artikkelen Umiddelbare stressdempere/Mindfulness). 

Vi er som aldri før utsatt for inntrykk og uttrykk konstant via smarttelefoner og nettbrett, der travelhet og det perfekte bildet gir oss inntrykk av et lykkelig liv.
Det kan være et lykkelig liv, men bildet er mye større enn det som er i fokus. 
Det er ikke lenge siden jeg postet et vakkert bilde på Instagram fra kjøkkenbenken min. Haugevis trykket liker (og det likte jeg jo), men til høyre for bildet bugnet oppvasken. 
Helhetsbildet er som regel mye større. Det er viktig å ha fokus på de vakre tingene, det er nydelig å dele gode ting, men pass på at helhetsbildet ikke stresser deg - for da må du rydde.
Ferietiden er en fin tid til å rydde i eget liv og kanskje i egen mailboks.
Hvis vi rydder mer i eget liv, åpner det seg muligheter for å kunne vise et større bilde i fokus - til og med oppvaskbenken kanskje.
Hvis vi rydder mer i det store bildet og tar bort alle små ting vi egentlig ikke trenger, blir det også mindre travelt. 

Stop the glorification of busy, står det på en Instagramkonto jeg nettopp har begynt å følge (homegrown_halo).

Forbrukssamfunnet hyler av slike ord. La det hyle.
Rydd, pust og skap deg godt fokus.

Nydelig dag ønskes deg! ❤️



mandag 9. juli 2018

Er du klar for uka?


Jeg vet ikke i hvor mange år jeg har gruet meg for mandager. De av dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg har øvd på å bli god på mandager, rett og slett.
Ny uke, nye muligheter, kvitrer noen. 
Det har ikke vært mye kvidder fra denne fuggern, for å si det slik. Heller noen hese host i det kaffen har gjort sitt for å vekke madamen innfor en ny uke. 
Man kunne jo tro at et høyst utagerende helgeliv kunne gjort sitt til denne mandagsfobien. Men nei. Her elskes sofaliv, hekling og gullrekka.
Så hva har da vært feil?
Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette, men altså - jeg har proppa for mye inn i livet. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg synes ting er morsomme og interessante. Og kanskje det også er dypereliggende årsaker til engasjementet. Kanskje er det slik for både deg og meg at vi hiver oss rundt i nye aktiviteter for å slippe og gå litt ned i eget grums?
Og da blir man sliten og da blir helga for kort å få hvilt seg på.

Jeg er nok en usedvanlig late bloomer, men jeg har altså begynt å legge om stilen. 
Disse mandagene - de har jeg blitt bedre på. 
Jeg har tatt grep og innsett at om jeg ønsker flytte på meg og gjøre endringer, kan jeg det. Jeg er ikke et tre. Jeg kan endre posisjon og ståsted. 
Jeg har slutta med ting (engasjement) og øvd meg på å ikke begynne med nye ting, men heller ta tomrommet når det kommer og ha vett til å hvile. Jeg har skrevet inn "fri" i boka mi som en forpliktende avtale med meg selv, for å få pustet nok. Det får kanskje være måte på hvor tungt en skal ha for det, men noen ganger må ting inn med teskje.

Det har faktisk gjort mandagene bedre.

Kanskje du kan kjenne deg igjen i noe av dette. Kanskje kan du tenke noen nye tanker og gjøre noen valg du ikke hadde tenkt på eller ikke hadde våget vurdere.

Kanskje det. Kan skje, det ❤️

Er det forresten noen lesere som vet hva disse blomstene på bildet heter? Jeg tok bildet da vi var i Lillesand her om dagen. Vakre rødsorte blader og rødorange blomster.

Klem fra Anne 

søndag 8. juli 2018

Rett i feriedepresjonen!

I stillheten spirer liv. I stillheten er du aldri alene.
Ferdinand Finne


Denne sommeren har jeg gledet meg sånn til. Endelig lande, endelig ferie og hva skjedde? Jeg ble trist. Skikkelig trist de første dagene. Litt tom og en opplevelse av å miste fotfestet. Dette er sikkert ikke ukjent for mange, men er man der i gjørma, så er man. Det tok meg et par dager å ta meg ut av dette og det krevde noen indre runder og litt stillhet. Er det slik at hverdagen er så full av gjøren og laden, at når en litt stille ferie med hav og vind og bok og sol kommer, blir det ... for stille for en stresset sjel? Nettopp da er det vel svært betimelig og riktig å ta den tiden som kreves for nettopp å lande i seg selv, i meg selv. Kjenner du deg igjen?



Den første ferieuka er passert og sammen med stillheten har vi hatt fine kvelder og treff med venner her sørpå - det er en stor glede og vi er rike ❤️






Jeg håper du har gode dager og avslutter dette korte lille innlegget med noen ord fra Trygve Skaug:

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve fellesferien.

Lag deg en god søndag, om du er i ferie eller ei, livet er det vi gjør det til selv, som oftest ❤️

Takk for at du leste igjen!
Kaffeklem 🍵

torsdag 31. mai 2018

Utøya


Det har vært stille fra meg på sosiale medier et par dager. Jeg har vært på Utøya sammen med kriseteamet i Sørum, som jeg er en del av. Nå sitter jeg hjemme i sofaen og prøver fordøye det hele. I kveld skal jeg ingenting ~ og det er fint.


Vi ble mottatt på øya med hjertevarme, kunnskap, klokskap og glede. Øya lever videre, det skal den. Det er mennesker, geiter og fotballbaner der, det er liv. 


Samtidig begynte jeg å gråte etter å ha vært i hegnhuset i dag ~ og husmor (eller arrangementsansvarlig som det nå heter) gråt med meg. Man skal kunne gråte og le på øya. Vi gjorde det. Vi kommer til å gjøre det igjen.


Hegnhuset som du kan lese om her hegner om det gamle kafebygget, der 13 av ungdommene ble drept 22.juli 2011. Søylene rundt huset symboliserer de overlevende som hegner om 69 søyler inne i bygget, disse symboliserer menneskene som mistet livet. Inne i kafebygget er det en tidslinje med hendelsesforløpet, samt sms-dialog mellom ungdommene og pårørende. Det er sterk lesning. 


Inne i kafehuset i hegnhuset er det også kulehull og pårørende har markert hvor sine kjære ble drept. Disse bildene vil jeg ikke legge ut, jeg tenker man skal dra dit selv og gråte over ugjerningen og også gå ut i den vakre naturen og nyte fugleliv og ikke minst en herlig gjeitegjeng som nå bor på øya for å holde vegetasjonen nede.


Nord på øya er det et minnesmerke over de som ble drept. Det viktige med dette punktet, er at ingen ble drept her. Det er en naturlig lysning i skogen, der det hviler fred, ettertanke og alvor.


I dag har vi gått kjærlighetsstien fra nordenden til sydspissen av den hjerteformede øya. Vi har sett gjemmeplasser, vi har sett steder folk ble drept. Vi har grått, vi har gått gruppevis, vi har gått alene.


Det arrangeres åpne dager på Utøya. Jeg skal tilbake og ha med meg mine ungdommer. Vi skal fortsette å snakke om demokrati og om menneskerettigheter.


Og vi skal aldri glemme ❤️


Takk for at du leste 🖤

søndag 18. mars 2018

Kjerringer bak rattet ~ når mor blir testpilot


Noen ganger skjer ting man ikke forventer seg.
For eksempel å bli valgt ut til å bli testpilot for Opel.

Min første Opelerfaring er fra riktig gamle dager, tilbake i forrige årtusen da vi som har bikka 30 var unge. Mamma og jeg var blitt alene og vi trengte så sårt en bil. Av alle ting og av alle biler, fikk jeg det for meg at vi skulle ha en Opel Corsa - en rød liten sak, ny og fin og definitivt vår jentebil. Og slik ble det! Om det var Vår Herre som styrte det hele vites ikke, men out of the blue kom tanken om en Opel og Opel det ble! 

Mitt neste Opelmøte skjedde altså i de dager der jeg var blitt voksen. 
Det startet med en artig greie. Lyst til å være vår Opel testpilot, sa annonsen. Har du en biljournalist i magen eller liker du bare å kjøre bil?

For ei dame som synes å fylle drivstoff er kjedelig og egentlig bare er happy for at alt funker på bilen, var definitivt del to av teksten min inngang til eventyret.

Jeg elsker å kjøre bil!
Til de grader at om jeg ikke hadde vært lærer og inspektør og kanskje kommende rektor, hadde jeg kunne valgt yrket langtransportsjåfør. Det er helt sant. En gang kjørte jeg helt alene de 140 milene til Lofoten og de 140 tilbake - bare for å få tømt hodet og for å nyte veien.

Denne kjerringa bak rattet er en forholdsvis effektiv sjåfør.

Så da var vi igang. Mobile Jessheim ringte og fortalte at denne dama var utvalgt - nå var det bare å hente bilen! Jeg formelig løp inn på den store internetten for å se nærmere på bilen og her ser dere den, er den ikke aldeles fantastisk flott!

Bilde lånt fra @opel og med min snapchattekst






På selveste Kvinnedagen hentet jeg min drømmeprins, for ordens skyld den hvite i bakgrunnen. Crossland x og jeg skulle bli et par.
Det var kjærlighet med første blikk og jomfruturen hjem til gården ble tatt etter grundig innføring i ulike tekniske duppeditter som definitivt gjør livet enklere. For eksempel:


  • head-up display. Du får sjekket viktig info med øynene på vegen, inkludert kollisjonsvarsler. Du ser fart og også navigasjon.
  • Innovative LED-frontlys. De tenker for deg. De blender ned og opp av seg selv og gjør at du ser og blir sett med 30% bedre lys enn halogen.
  • Opel Onstar - en liten knapp med automatisk ulykkesvarsling, 24-timers telefon for øyeblikkelig hjelp, veihjelp og assistanse ved stjålet bil. Skulle man kollidere og kollisjonsputa selvsagt blåse seg opp, vil det varsles via Onstar, der man både kan se hvor bilen er, samt få sendt hjelp. Er ikke det en trygghet? Jeg synes det er fantastisk!
  • 180 graders ryggekamera, du kan til og med se rundt hjørnet når du rygger.
  • Sømløs smarttelefonvisning - bilen kobler seg til Apple CarPlay eller Android Auto, alt etter hva slags telefon du har.
  • i gjennomgangen av bilens finurligheter ble jeg til og med vist en NAV-knapp. Nå vil det ingen ende ta, tenkte jeg, her er det sykmelding på direkten ved behov, men det viste seg å være til navigasjon. Og den fikk jeg forsåvidt bruk for.








Apple CarPlay - perfekt løsning når man er på farten!


Head-up display, her fra en vakker ettermiddag på fine Vålerenga.

Alle nødvendige funksjoner integrert i rattet, som også har varme. Varme jenter, varmt ratt! Fra nå av kan jeg knapt tenke meg et liv uten 🎔




Den omtalte NAV-knappen. Der kan dere se at det er sant ~

Opel Crossland x er en snasen liten SUV, men den overrasket med størrelsen innvendig. Foruten viktige funksjoner for noen av oss, som plass til en kaffekopp her og der, har bilen fleksible seter som kan felles ned ett og ett, eller alle - for å øke plassen ved andre behov enn sitteplass.
Setene foran har mulighet for forlengelse om man skulle få en topp-modell i bilen, men for oss som er noe stuttere, er bilen svært komfortabel å sitte i med alt i normal posisjon. Rattet kan senkes og heves og tilpasningene både her og der er mange. Det er faktisk veldig viktig for kjøregleden og komforten og Crossland x og jeg passet raskt sammen som hånd i hanske.

Når man har med den fineste lille fyren i verden, er det viktig å vite at han sitter trygt! Han ble forøvrig enda mer festet etter at han hadde posert som Opel Crossland X hund.

På vei til familiemiddag og svigerfars bursdag


Interiørglimt

Tid for kjapp lunsj i travel møtedag

På de dagene jeg disponerte bilen, brukte jeg den på alt fra glarholke til asfalt, fra kjøring på bygda til bykjøring og parkering i verdens omtrent trangeste parkeringshus og alt fungerte fint! Bilen er smidig og rask, men likevel miljøvennlig. Den går i en form for stoppedvale når man stopper i lyskryss og starter igjen med et lite trykk på gassen. At den har automatgir toppet hele min opplevelse. Automatgiret gikk sømløst lekkert og bilen brukte ca en neglelakkflaskes volum med bensin på mila.
Bilen lå godt på veien med opplevelse av mye kraft.
Og om du skulle i ren kjøreglede med denne bilen, kjøre for lenge, så sier Crossland i fra at du bør ta en kopp kaffe! Det er ikke tull engang.

Kaffe og på vei til trening

Crossland x og mor på Vålerenga, der en av gullungene bor

God sikt - vakre Enga

Det kan bare oppsummeres slik: Happy wife, happy life 💓

Smidig klatring til Frognerseteren, suppe og utsikt!








Jeg har hatt en fantastisk uke med denne bilen! Som dame er det jo enklest å vurdere bilen ut fra damebehov og her er det full treff! Har du småunger, er det god plass i setene til både ungen og leker og hva de måtte ha med seg, har du med flere og de mot formodning skulle krangle litt, slå ned mellomsetet bak og øk avstanden mellom kamphanene. Jeg har fire unger som har blitt store og den yngste av dem glitret da hun var med på tur ~ vi ønsker oss denne bilen videre og går for gull, seks måneder med Opel Crossland x! For damer som har fått store barn og som nå kan gå på kino uten å tenke barnevakt og på trening når det måtte passe, er Crossland en effektiv og trygg transportør og i tillegg, barsk og elegant!
Vil du prøve deg som testpilot, kan du gå inn på Opel Norge og søke om å få bli det 😍 og se gjerne på fire minutter fra en glad reise på YouTube!

Tusen takk, Mobile Jessheim og Opel, for at jeg fikk være testpilot! 💓

mandag 1. januar 2018

God morgen, Norge!

Nyttårsfrokost! 365 dager ligger foran oss. La oss strø glitter på dem der vi kan. Det er ikke alle dager vi har lyst til å stå opp, sa Kongen i talen sin i går, men vi gjør det likevel.


365 morgener å stå opp. Noen til deilige frokoster og noen til en skive i farta og kaffe i bilen, like fullt er dette livet. Lag det godt 💗

Takk for at du leste!

Livet på direkten finner du på snap: annesudmann

Klemmer ♡

torsdag 28. desember 2017

På tampen

Straks ligger et nytt år foran oss og jeg lurer på om jeg egentlig har lært noe av 2017. Jeg skulle ta det mer med ro og har jobbet mer enn noen sinne.
Nei-knappen jeg fikk av venninne Kirsti og intervjuet rundt denne knappen som stadig kan høres på NRK P2 påminner i hvert fall andre om at jeg skulle ta hyppigere pauser.


Er det håp for damer med god motor, som meg?
Jeg skal prøve.
En fordel er at jeg nesten spyr når jeg nå ser notatblokker med You can do it, Get the shit done og så videre. Nei, tenker jeg. Jeg må ingenting.
Jeg har nok umåtelig treigt for det, men jeg tror jeg har omsider er der at jeg skal klare å gjøre mindre.
Jeg har et hjerte jeg må ivareta, slik at jeg kan ivareta barn og mann og meg selv også, når jeg tenker over det.
Planen for 2018 er å roe ned, gjøre ting enklere og puste.
Trene mer.
Gjøre mer av det som gir ro og som gjør meg lykkelig. Sånn på dypet.
Kjenner du deg igjen?
Å ha en mening med livet, å lykkes og å sette spor er grunnleggende for mennesket. Men har du tenke over at du (eller jeg) ikke trenger være hovedpersonen i showet? Kanskje er vi den som er i kulissene, trekker i trådene slik at store ting kan skje, gode ting kan skje.

Det er tanker om tingene - på tampen av året.

Takk for at du leste ♡

Snap: AnneSudmann 👻

søndag 30. april 2017

Ensomhet på Facebook


Her om dagen så jeg et innlegg på Facebook der tema ensomhet på nettopp denne sosiale kanalen var tema. Vi har så og så mange venner her inne, men er likevel ensomme. Jeg vil ta opp dette som tema, sa vedkommende.
Jeg begynte å svare. Men det ble ikke et godt svar, så jeg slettet det. Likevel har det ligget og surret bak i hodet på denne siste aprildagen - ensomheten midt i alle happyfaces. Jeg synes det var modig av vedkommende å ta opp nettopp dette. Sårbart og blottstilt.

Selv har jeg mange Facebookvenner- og bekjente. Blant disse finnes de virkelig nære, Facebook feirer i dag 10-årsjubileumet til en av dem og meg. Det er en fin påminnelse, men det som virkelig er viktig, er at jeg vet jeg kan stole på henne i tykt og tynt, i medgang og motgang, i storm og stille helt uavhengig av det som måtte vises i sosiale medier.
Om man tenker kretser, sirkler rundt en person, finner vi et JEG i den innerste. Der er jeg alene. Så kommer kanskje ektefelle, barn og nær familie. Deretter de gode, nære vennene. Deretter utvider sirkelen seg til kolleger, bekjente og så videre.
Jeg tenker at de ikke skal være mange i den nærmeste vennesirkelen, men at de som er der er solide. Å ikke ha noen i denne sirkelen, gir ensomhet, tror jeg. Men man trenger ikke mange, kanskje bare en gjensidig venn.

I dag er det 17 år siden jeg ble oppringt av politiet i Narvik. De ba om å få ta seg inn i pappas leilighet. Man hadde ikke hørt fra ham i byen på et par dager og lyset sto på i leiligheten. 
Politiet drøyde med å ringe tilbake og da visste jeg han var død.
En av de største sorgene rundt dette for meg, var at han døde alene og at ingen visste om det.
Likevel var en del av denne ensomheten selvvalgt. Sorgen blir ikke mindre av det for den som sitter tilbake.

Kan hende har jeg dette fra pappa, for jeg er av dem som velger å være alene ofte. Jeg trenger roen og restitusjonen i stille stunder. Dette kommer jeg straks tilbake til.

Forrige blogginnlegg handlet om å være logget av de sosiale mediene jeg bruker mest, Facebook og Snapchat, og jeg har ikke skrevet noe her på bloggen til dere siden da. Friuka var god. Jeg fikk en helt annen ro. Jeg var mer samlet i meg selv og så i enda større grad at mye av det vi deler blir transportert ut av stunden, mens tilfredsheten i det å være samlet i seg selv, gir større glede. Det er vel en balanse i det hele. Jeg skal ikke slutte å dele vakre øyeblikk, men lykken ligger ikke der. Den ligger der og da i opplevelsen av en våt hundesnute, i en vakker blomsterbukett, i humoren til en unge i forbifarten, i et kjærlig strøk over ryggen fra ektefellen, i et visdomsord fra mamma i rett tid.

I forhold til dette å velge ensomhet, det er disse jeg ønsker ha rundt meg når livet stormer, eller i det stille, i gleder og i sorger. Alt må ikke ut på Facebook. Der velger jeg hva jeg vil dele med de 1755 vennene/bekjente. Jeg kan ikke ringe dem når jeg gråter en natt. Men jeg kan ringe de som er nære.

Har du en nær venn, det være seg ektefelle, barn, foreldre eller venn, da er du ganske rik. Hva andre måtte dele på Facebook, er deres valg og selv om følgende status Nå har det skjedd igjen .... gir meg grå hår langt inn i sjelen, må det respekteres at  noe personlig har skjedd, men ikke kan sies, men likevel deles. Jeg tror det hadde vært lurt å spare seg selv (og bevares, at vi andre blir med på kjøpet er helt greit). Ta det med den innerste kretsen. 

Men vedkommende som skrev om ensomhet, var modig. Han skrev setningene helt ut og han satte søkelys på et problem som har blitt synliggjort gjennom sosiale medier, ensomheten likevel.

Takk for at du leser 💓

Klemmer




lørdag 1. april 2017

Friuke fra sosiale medier via mobil innledes i dag!


Du tror det er en spøk, du?
Men nei. Jeg har tøysa fra meg på både fjesbok og snap i dag da jeg kunngjorde at dette var dagen da jeg skulle til frisøren for å bleke håret helgrått - og forbli grå. Det ligger alltid litt alvor i tøys, for jeg har nevnt for frisøren min at jeg ønsker ta frem mer av det naturlige grå som trenger seg på, men der har jeg altså møtt motstand.
Det kan vi snakke mer om senere.

På denne lørdagen 1. april, har jeg lest en artikkel i A-magasinet som heter Dagdrømmer dør mens du surfer. Det handler om det faktum at vi mer og mer befinner oss med oppmerksomheten ned i telefonen og tror vi slapper av, men det gjør vi ikke. Hjernen bombarderes med inntrykk og får ikke sin sårt tiltrengte hvile. Denne delen av aktivitetsmønsteret heter default mode network. Mønsteret er aktivt når personen ikke er fokusert på verdenen utenfor, og når hjernen er i en våken tilstand , slik som ved dagdrømmer. Det er også aktivt når en person tenker på andre, tenker på seg selv, tenker på fortiden og planlegger fremtiden. Mønsteret aktiveres automatisk når en person ikke foretar seg noe (kilde: A-magasinet #13 31.mars 2017, s. 22). 
Professor i nevrobiologi ved Københavns universitet, Albert Gjedde, forteller at vi oftere og oftere avbryter denne hviletiden hjernen trenger og heller ber om at den skal forholde seg til internett. Det fører til at vi reflekterer mindre og heller og i større grad forholder oss til akutte utfordringer her og nå. Hjernen mister sine reflekterende og forutsigende perioder.
Dette gjør oss mindre forberedt og i langt større grad ofre for tilfeldigheter. Vi blir i mindre grad i stand til å forutse konsekvensene av våre handlinger og derfor langt mer impulsdrevne enn før. 
Professoren mener at de virkelige konsekvensene av pausefyllet med mobiltelefon, vil vi først se om 10-20 år.
Jeg tror han har rett.
Derfor kjører jeg et lite, og nok i følge min ektemann, sårt tiltrengt eksperiment (det kan virke som han tenker at jeg ofte har hue nede i telefonen og han har bittelitt rungende rett, det skal innrømmes). Jeg skal ha en uke fri fra facebook og snapchat på mobilen. Det er disse kanalene jeg bruker mest og jeg tror det vil holde hardt for snapchat. Derfor må jeg fjerne disse to appene i denne perioden (jeg gråter allerede litt i abstinens). 
Hvorfor gjør jeg dette?
Fordi jeg har merket at jeg bruker mindre tid på dagdrømmer, noe jeg var rasende god på i ungdomstida, og jeg bruker mindre tid på bare å titte ut av vinduet. Jeg vil være mer til stede her og nå uten at det må dokumenteres. I følge professoren kan og fylte tomrom med mobilen føre til økt oppmerksomhetsbehov (no sayin) og gryende narsissisme og til den siste kategorien vil vel de fleste av oss ikke bekjenne oss til.
Når jeg tar toget til studiene på Blindern, ser jeg at alle inkludert meg selv, sitter med snuten i mobilen. Nå vil jeg heller titte ut. La tankene fly og kreativiteten komme tilbake.
For å ikke avsondre meg totalt fra det tross alt, gode livet som kan være på facebook, kommer jeg til å sjekke innom via pcen en gang om dagen. Poenget er at jeg skal hvile fra mobilen.

Så folkens. De neste dagene finner dere meg ikke på snap (herlighet jeg gruer meg), men jeg kan treffes på iMessage eller via fjesboken og messenger. Skjønt jeg vil sjekke mindre der og.
Og det er ikke tull
Når denne perioden er over, skal jeg fortelle dere hvordan det gikk og hva jeg opplevde.

Wish me luck!

Antinarsissistisk klem fra Anne ♡

Kilde: A-magasinet #13 31.3.17, Viten skjermbruk

onsdag 29. mars 2017

Torsdagstips til middag - hjemmelaget ertesuppe!




Å ty til Toro tidvis er helt ok, men jammen er det moro å lage mat fra bunnen av.
Bondekjøkkenet innbyr til langsom matlaging og kortreist mat. Kanskje det er minner fra barndommen fra mormors gårdskjøkken i Lofoten som gjør at jeg koser meg slik med matlaging? 

Jeg var ikke et magert barn og jeg husker godt den indre forvirringen da ho Hildur, nabokjerringa, med gromhet i røsten utbrøt at no e du blett tjukk! Og hvorpå jeg og forstod, mot all fornuft, at utsagnet var positivt. Jeg fortsatte å innfri positivt på den fronten inntil tjukk ble forholdsvis belastende for et par år siden, men det er en annen historie jeg kan fortelle senere. 

For å unngå å bli for tjukk er det fint med mat laget fra bunnen og med mer næring og fettkontroll. Dagens middag er enkel å lage. Oppskriften har jeg hentet fra min nye favorittkokebok, hvilket ikke sier så mye, ettersom jeg generelt ikke liker kokebøker, men heller skibler ned oppskrifter i en egen oppskriftsbok som er rene patchworket av lapper, gamle oppskrifter, blyant- og penneskriblerier. Men Miss Dahls frodige fristelser fenget og denne oppskriften er derfra, gjengitt på min måte.

Du trenger: 
olivenolje
3 vårløk, hakket
450 g frosne erter
1 liter grønnsak- eller kyllingsuppe
En god håndfull frisk mynte, hakket, og litt ekstra til pynt
Salt og pepper
Creme fraiche - en ss eller to



Varm en ss olje og ha i vårløken. La denne surre i tre minutter. Deretter heller du i ertene under omrøring

Tilsett kraften og mynten  og la det hele koke i 10-15 minutter


Hell det hele over i blender, eller porsjonsvis om du ikke har en megastor blender, og mos


Suppa kan settes kaldt, krydres og blandes med creme fraiche, men også spises varm med samme ingredienser


Pynt med litt ekstra creme fraiche, litt god olje og ferske krydderurter. Bon apetit! ♡


Takk for at du leser! Del gjerne ♡

Daglige suppehuer finnes på snap: annesudmann

Klem fra Anne

Hvordan skal man nå mestre dette livet?

Det blir bedre tid i ferier til ting som bare farer forbi ellers.  I hvert fall om man stopper litt opp. Jeg puster og stopper det jeg ka...

AnneS mest populære innlegg