Flink pike, sa du?

Nå for tiden trives jeg ikke på soverommet og det er ikke på grunn av ektemannen, takk og lov. 
Jeg elsker å ha et koselig hjem, der det er rom for kreativt rot, men kreativt kan tippe og slippe og da blir det bare rot. Det liker jeg ikke.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan flyte på at vi nettopp har flytta inn. Strengt tatt var det i fjor, skjønt det var i desember. Jeg klamrer meg til at jeg faktisk fikk kommoden min tilkjørt hit i forrige uke, men innser og at alt dette IKKE stammer bare fra kommoden, da den er forholdsvis full.

Så mens glansede vinterferiebilder flerrer skjermen via facebook, rydder jeg. 

Det skal sies at det er en viss tilfredsstillelse i den litt meditative handlingen, titte på minner, sortere vekk, plukke og velge, et enormt privilegium vi velfødde nordmenn har i vår overflod. 

Den samme overfloden og det samme livet gir rom for flinkpike-konseptet, en diagnose jeg deler med mange medsøstre. 

Etter fjorårets flytting til dette deilige, gamle huset med denne roen i seg (kanskje det er derfor jeg ikke rydder - nok?), har jeg tenkt over dette med jaget vi lever i. Det skal være fint nok , flott, fasader og fine facebookbilder og for å balansere det hele i det jeg skriver, takk og lov for at ikke bare elendet deles, men er det ikke greit at det er god nok? Nok, liksom. Levd liv. Litt rot i krokene. Stillhet. Tid til å tenke. 

Rømmer vi fra den vi egentlig er i alle inntrykk fra sosiale medier, alt vi formidler, alt vi tar inn? 

Jeg har ikke engang  bestemt meg, men likevel stoppet mer opp (herlighet, dette skulle bli et humoristisk blogginnlegg) og prøver finne ut hvem jeg er. Hva er mine verdier? Hva vil jeg og ikke minst, hva er mine prioriteringer?

Jeg leser denne boka for tiden. Den er stille. 

Jeg som elsker krim og spenning har landet i ei bok der jeg stopper opp og tenker. Med mulig åpning for en meget forsinket 40-årskrise, tar jeg meg tiden. Visstnok har jeg tenkt at jeg er en late bloomer, men bedre med indre blomstring sent, enn aldri.

Våg å leve helt og fullt akkurat der du er, er underteksten. Og da må man være litt stille. For det er så innmari mye støy der ute. 

Så jeg rydder videre i livet mitt og på soverommet. Og finner skatter og lærer meg kanskje ikke å bære tyngre, men riktigere.

En av skattene funnet, er selskapsveska på bildet. Ubrukt og med merkelappen på. Den gir jeg bort til den første som vil ha, så bare si ifra!

Nå skal det ryddes videre. Takk for at du tar deg tid til å lese! ♡

På snap ligger hverdagene ute, ofte med mye humor, legg meg gjerne til!

👻 annesudmann

Klemmer!

Takker du for julegavene dine?

Bildet er lånt fra Pinterest

God morgen! 

Er du av de som kommer litt ut av hvilke dag det er i jula? Jeg gjør det. Det er første dag og annen dag og tredje dag og når vi lander inn i fjerde dag, føler jeg at julefreden hever seg litt igjen, fra å ha senket seg, og at hverdagen ubønnhørlig puster meg i nakken og varsler om nytt år, nye muligheter, nye regninger og nye hverdager. Det er og da det går opp for meg at jeg har glemt å takke for noen av julegavene. 

Gavene jeg elsker å gi og legger ned omtanke og kjærlighet i - og som jeg liker å få. Tenk at noen har tenkt på meg, valgt å gi meg nettopp det eller det og jeg har med forventning pakket opp og titter på gavene ut over i jula - og glemmer ofte takke. Fysjameg! 

Jeg er ikke den eneste. Så nå skal jeg ta runden og takke ferdig, for det er en veldig, veldig fin og høflig ting å gjøre, det tror jeg vi kan være enige i, alle sammen.

En annen ting jeg er takknemlig for, er denne mannen min.

Bildet er lånt fra Pinterest

Selv om jula har bragt med seg influensa og det snufses og prompes, er mannen god. Jeg fatter forresten ikke hvorfor menn i så stor grad promper. I hvert fall i større grad enn oss jentene. Det lettes på trykket og det dufter ikke roser for å si det slik. Men roser har jeg og fått at fyren, sammen med gromkoselige julegaver - som jeg har takket for ☺

Mest av alt takker jeg for at han er her sammen med meg og elsker meg uansett - velger å elske meg uansett, kan man vel si. For det er tidvis et valg.

Og mens vi straks lunter over i nyttårshelgen, nyter jeg fortsatt alt det røde, varme jula bringer med seg. 2016 har vært et år av endring. Flytting, 50-årsdag, det hele toppet av bryllup, ikke lenger bo med barn, ny jobb - for å nevne noe. 2017 kommer med valg, spennende ting er på trappene og er du som meg, kan det være vrient å manøvrere i alt som oppleves morsomt. Man må rett og slett prioritere. Og kanskje for det kommende året prioritere å trene mer, herlighet - et kanskje noe forslitt nyttårsløfte, ved siden av å slutte og røyke. Det er godt jeg ikke røyker. 

Har du nyttårsønsker? Eller løfter?

Går du baklengs inn i det nye året eller hiver du deg over det?

Takk for at du, sammen med mange hundre andre, leser det jeg skriver ♡, tidvis samme med flere tusen. Hvor går bloggen i 2017? Kan den berike, inspirere, glede og kanskje ergre bittelitt og lede til debatt?

For daglige sprell, følg meg på snap: annesudmann

Klemmer!

Tusen ting å være takknemlig for - ti i hvert fall

God mandags morgen!

Virkelig? Mandag og morgen og god? Jada, det blir som regel det vi gjør det til. Så jeg tenker jeg skal være takknemlig. Det kan velges, helt sant. Skal man ikke føle på dritten i livet da? Joda, det kan man godt. Men munnvikene og ansiktshuden har best av å vende oppover. Det er like greit å hjelpe kollagenet, som tross alt svikter oss gradvis fra 25-års alder. Alt henger med åra. Vi får dra opp der vi kan. 

Så - hva er jeg takknemlig for i dag? Jeg er takknemlig for ungene mine og denne vakre tavla vi fikk til bryllupet vårt. Den skal på plass i nytt kjøkken asap. Jeg er takknemlig for nytt kjøkken i nytt hus.

Jeg er takknemlig for deilig digg jeg fikk på Miss City for kursene jeg holdt! Og at når vi fikk det på Miss City, gjelder trolig ikke kaloriene. Kanskje. 

Jeg er takknemlig for at det snart er jul! Jeg har begynt å pakke inn gaver og det er fantastisk hyggelig! Jeg er takknemlig for førjulstida og at den ikke trenger være julestria. Julestri er jeg ikke god på. I det nye huset er kjøkkenet allerede vaska ned, takket være venninne Kari som er så hel ved at det halve kunne vært mer enn godt nok. I helga har hun skuret ned vegger og tak med grønnsåpe på gårdskjøkkenet og jeg har for første gang i mitt liv forstått at å vaske rundt er en god ting. Jeg er trolig ufattelig treg på husmorfronten, men det kan være jeg har sett lyset nå. Det er og noe å være takknemlig for.

Jeg er takknemlig for at Ett tusen gaver er en bok og ikke reelt antall pakker som skal pakkes inn.

 Skjønt det føltes slik da jeg hadde fire unger som skulle ha pakkekalendere for noen år tilbake. 96 kalendergaver kan få enhver mor til å tilte natt til 1. desember. Jeg er takknemlig for at ungene nå synes Flax-kalender er helt fint. Jeg er takknemlig for at i hvert fall fetteren min bruker begave meg med en kalender (Flax, men for all del, tanken teller)  innimellom. Mødre og damer og sånt får erfaringsmessig ikke kalendere, vi gir dem. Kanskje vi burde starte en kalenderklubb for damer?

Jeg er takknemlig for gode, kloke bøker av nyoppdagede forfattere. Det finnes et liv utenom Jo Nesbø. Ja takk, begge deler, tenker jeg vi sier.

Jeg er takknemlig for kjøkkenutsikten fra nytt hus. Nå blir det Anne på landet for real, det kommer flere bilder fra innflytting og interiør i gårdshuset. 

Jeg er takknemlig for vinduskarmer så brede, at det er plass til lys og hjerter der, skjønt ikke for mye stæsj, planen er et enklere liv. Jeg er takknemlig for Finn.no. Der kan jeg selge overskuddsstæsj. Det er litt å ta av, kan du si.

Og så er jeg takknemlig for deg som er innom og leser bloggen, noen faste lesere, noen nye. 

Hva er du takknemlig for? Skriv i kommentarfeltet, delt glede er lurt og sånt. Eller noe slikt. Du kan være anonym eller legge igjen navn.

Takknemlige klemmer!