Dagen derpå når alt er for sent.

Hvert år på 18.mai går tankene mine til min barndomsvenn. Det er fødselsdagen hans.
Men han er ikke mer.


Hadde han levd, hadde jeg sikkert blitt påmint om bursdagen hans via Facebook og sendt et lystig - gratulerer, håper du får en super dag!


Men livet  hans ble kort.
Han valgte å avslutte det selv.
Det tabubelagte. Når livet blir for vanskelig.


Han hadde en annen dialekt enn oss andre, ofte god nok, misforstå meg rett, mobbegrunn for ungdommer. Han var annerledes. Han var litt lubben. Han var rett fram når han snakket. Han var en god venn. Han var musikalsk. Han ble kristen.
I den lokale menigheten stod han frem og sang låter han hadde laget selv. Fra brystlomma stakk rullingsen opp.
Noen reagerte.
Gutten måtte ned fra scenen, slutte med røyk og deretter ville alt være ok.


Det ble ikke ok.
Ikke lenge etter fikk vi det fatale budskapet. Han var ikke mer.
Jeg var fortsatt i tenårene og fikk for første gang oppleve the point of  no return. Noen ganger er ting ugjenkallelige. Uansett hvor mye vi ønsker å reversere, få en ny sjanse. Det er dagen derpå og gårdagen lar seg ikke bringe tilbake.


Det vil være urettferdig å si at kun den nevnte episoden var årsak til valget hans. Det var kanskje en av mange små dråper som gjorde at begeret til slutt rant over.


Hva prøver jeg si med dette innlegget?
Jo, at mennesker er viktigere en ting.
At ord kan slå like hardt som slag.
Og at jeg fortsatt tenker på min venn hver 18.mai.

Om du har tanker du sliter med, oppsøk hjelp. Snakk med noen. Skriv til noen. Du skal ikke være alene.
Det er sant at livet kan være vanskelig også.
Det vil jeg ikke skjule for deg.
Du kommer til å få sorger. Du kommer til å gråte.
Likevel sier jeg til deg, lille barn.
Jorden er menneskenes hjem.
Og et vidunderlig hjem.
Måtte livet aldri gå deg så mye imot at du ikke forstår det.
Astrid Lindgren.
Takk for at du leste.


Klem fra Anne