torsdag 12. mai 2016

Kjære pappa -

I dag er det pappas bursdag. Han skulle fylt 85, men døde rett før han fylte 70.


Det kan sies mye om pappa. Han var fargerik, hadde en vanvittig rå humor og sukket til Gud, som han sa det selv. Pappa var prest. Pastor i Metodistkirken.


Jeg har vært usikker på om jeg skulle skrive dette innlegget, det er påbegynt flere dager før publisering, flikket på, tekst er tatt bort, satt inn. For jeg vil hedre pappas minne.


Samtidig er det ting som bør sies. Og det vil jeg si i kjærlighet og respekt.


Er du født på 2000-tallet, vil du ikke la deg sjokkere over dagens innlegg. Men pappa var født i 1931.
Han vokste opp i Bergen, men ble flyttet til Østlandet en gang under 2 verdenskrig, da deler av Bergen ble bombet. På Østlandet bodde han hos en familie og vi vet lite om hvem de var eller hva som skjedde der.
Jeg vet egentlig altfor lite om pappas side av familien. Han fortalte ikke mye. Det er jeg litt lei meg for.
Men jeg hadde en grundig engasjert farmor og en farfar, vet jeg.. Begge døde før jeg ble født.


Pappa tok sin teologiske utdannelse og ble prest i Metodistkirken. På 60-tallet jobbet han i Svolvær. Svolvær er et lite sted og ryktene begynte å gå om pappa og en annen mann. På 60-tallet var ikke dette bare uhørt, det var ulovlig.

Jeg var bare 13 og et halvt år gammel da jeg forsto at noe var veldig galt.
"Den derre homoen fra Bergen!" - sa jeg i frustrasjon til en forskrekket mamma. Hvordan kunne jeg ha skjønt? Det var ikke mange år etter at homofili var blitt lovlig og vi hadde ikke den lettvinte informasjonskanalen på godt og vondt som internett er. Mamma lånte en fagbok på biblioteket om homofili, slik at jeg skulle få litt kunnskap. Det var klokt.
Da jeg var 13 år gammel, flyttet pappa fra oss. En helt uhørt ting for en prest å gjøre den gang da.


Jeg sørget dypt og var borte fra skolen en uke. Sorgen varte imidlertid lenger.
Men jeg vet at det faktum at pappa var homofil, var den mest kjente hemmeligheten i Metodistkirken da dette skjedde.  Og slik er det nok litt fortsatt. Det skulle ikke snakkes om.
Det er ikke lenge siden en velmenende sjel forsiktig sa til meg, at han pappaen din hadde det jo ikke så enkelt, uten å nevne mer. Det skal ikke snakkes om.


Pappa var ensom i sin legning, men han var ikke et ensomt menneske. Han hadde mange venner og familie, han var en populær prest som var synlig i gatebildet. Men han døde alene.
Det smerter meg fortsatt.


Vi snakket aldri om legningen hans. Jeg hadde tenkt å gjøre det i forbindelse med 70-årsdagen hans. Så døde han to uker før. Hadde tenkt å si at jeg hadde skjønt det siden jeg var 13 og et halvt år. Hadde tenkt å si det ikke spilte noen rolle for min del hva slags legning han hadde.




Jeg har dvelt frem og tilbake om jeg skulle dele dette, den mest tungtveiende årsaken er at pappa levde i skjul med sin legning hele livet. Han levde alene så langt jeg vet,  etter at han reiste fra oss og han døde alene. Det vet jeg.
Hadde han levd i dag, ville jeg ha snakket om homofilien. Snakket sant om livet i åpenhet og respekt.




Har du noe usnakket med noen, snakk. Snakk med mennesker mens du har dem hos deg.






Jeg ligner på pappa i sinn og skinn.
Jeg bruker spøke med at vi ligner så til de grader, at vi begge liker menn ~ smil.


Å snakke sant om livet, å holde høyt det som er ekte og rent, er viktig. Å favne hele livshistorien til et menneske i noen få ord i et blogginnlegg, er nærmest umulig. Men nå har jeg sagt en del av det.




Pappa ville ha fylt 85 i dag.
Gratulerer med dagen, kjære pappa.

10 kommentarer:

  1. Vakkert og modig formulert, Anne. Det er viktig, spesielt at vi som har levd/lever i den karismatisk kristne settingen, våger å sette ord på og være ærlige om disse tingene. Homofili er et stort og omfattende emne og her ligger så enormt mye smerte og "hemmelig liv" begravd. Ærlighet varer lengst, uansett!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for varm og god kommentar, Gjertrud. Jeg setter veldig pris på det. Å blottlegge ikke bare meg selv, men også en avdød pappa, kostet en del. Men jeg tenker det er verdt det.

      Slett
  2. Anne Sudmann. Jeg har vel aldri møtt deg, men jeg husker godt din far og hadde mine diskusjoner med ham. Vi sto på ganske ulik teologisk linje, men han var likevel romslig og aksepterte at andre mente annerledes enn ham. Jeg hadde sans for ham! Men det du nå forteller i bloggen gjør at min respekt for ham øker dramatisk; jeg tror det er vanskelig/umulig å sette seg inn i hvordan han hadde det i forhold til sin kirke og sin tro på den tid - i skjul og ensomhet. Jeg tror han smiler til deg i dag, og er glad og stolt for hva du har fortalt - på dine og hans vegne! Takk skal du ha! Respekt! Alt godt fra Ole-Einar Andersen (metodist)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Ole-Einar, jeg ble så rørt av det du skriver her, at tårene piplet frem. Tusen, tusen takk for det du formidler om pappa! Da jeg postet innlegget, bevende og litt redd, sendte jeg en tanke til ham. Dette får du tåle, tenkte jeg. Og ja, jeg tror han smiler.

      Slett
  3. Hej Anne
    Uppskattar vad du delat på din blogg. Jag minns att jag träffat dig tillsammans med familijen och körde er på en konferens i Tranås, tror det mste ha varit 1978. Jag minns din far mycket väl då han reste tillsammans med Torbjörn Baksaer som evangelist i Sverige i slutet av på 70-talet. De var flera gånger på besök hos oss i Helsingborg. Jag hade kontakt med John till och från genom åren när jag kom ut som pastor, också de svåra åren han var utan tjänst i vår kyrka. Förstod att han hade ett gott arbete på Frälsningsarmén under åren där, men han saknade sin älskade Metodistkyrka och gladdes när han åter fick utnämning. Han saknade också dig och din mor mycket. Han nämnde aldrig varför han valde att skiljas, men förstår det nu.
    John var på mötesserie i Värmland när jag hade tjänst där på 80-talet. Minns honom med tacksamhet. Han fick betyda mycket för många människor och föra många till tro på Jesus under sitt liv. Han var en god predikant och evangelist. Han såg människor. Oavsett vad man tror eller tänker om homosexualitet upplevde jag honom som en god broder i Herren och tackar Gud för honom.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Nils-Gustav, tusen takk for det du skriver om pappa! Det er sant at han så mennesker og mennesker ble ført til Gud gjennom hele hans liv og tjeneste.
      Alt godt til deg!
      Vennlig hilsen Anne.

      Slett
  4. Kjære Annemor - så vakkert og vart du skriver om din pappa! Jeg tror jeg møtte han en gang, men har alltid manglet en logisk forklaring på at han var så fraværende i din tilværelse når du bodde i Elverum. Nå falt mange brikker på plass for meg, og jeg ser logikken i den tause, men tydelige, kjærlighet du alltid hadde til han i oppveksten. Det er veldig sterkt å dele slike høyst private ting på en blogg, og jeg respekterer deg, om mulig, enda mer for at du deler! KLEM <3

    SvarSlett
  5. Og kjære Annemor :) Takk for gode ord. Han var fraværende, ja, og det va jo grunner til det. Jeg har aldri tenkt på hvordan det opplevdes utad, takk for at du ga meg et bilde av det <3 Glad i deg! Klem.

    SvarSlett
  6. Gunnar Andersen2. juli 2016 kl. 09:41

    Kommentarer om John i Gamle Svolvær
    Torun Pedersen Og for oss som bodde på Stranda var det Onsdagsskole i Parkhytta, i regi av Metodistkirka.

    Annelise Hegnum
    Annelise Hegnum Det var travle søndager. Først søndagsskole i Metodisten, så hjem å spise middag, så søndagsskole på Frelsesarmeen. Så full fart bort og kjøpte flaggsukkertøy før dagen ble avsluttet med kinobesøk. Det var ikke så sjelden han Abraham for i gulvet fra Flanellografen. Sudmann var en super prest. ☺

    Lisbeth Haug
    Lisbeth Haug Ja, og hos Sudman fikk vi høre om Lucia og server Lussekatter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så herlig lesning, ting jeg ikke kjenner til! Takk for oppdatering, Gunnar Andersen!

      Slett