mandag 23. mai 2016

Sensormakta









I dag skal jeg mulig kaste ut en liten brannfakkel.
Den handler om sensors makt.


Jeg sitter i glasshus, jeg har flere ganger jobbet som sensor i norskfaget selv. Dette innlegget handler altså om avgangseksamen i norsk i grunnskolen. Jeg har vurdert å skrive dette innlegget i et par års tid og det er fordi jeg har innsyn fra innsida. Det er mulig jeg etter dette innlegget aldri blir oppnevnt som sensor igjen.
Det får våge seg.




Det heter seg i instruksen til sensor fra Utdanningsdirektoratet at sensor skal se etter elevens kompetanse, ikke inkompetanse. Sensor skal også være åpen for at eleven viser kompetanse på en annen måte enn forventet. Forskriftene ligger i Opplæringslova paragraf 3-25 og 4-18.




Min erfaring har tidvis vært den motsatte.
Her skal det høvles ned. Her skal vi finne feil.


Jeg skal være forsiktige med å generalisere. Dette gjelder ikke alle sensorer. For å jobbe som sensor må man ha egen kompetanse på stell og gjerne erfaring. Jeg anbefaler og norsklærerkollegaer å påta seg sensoroppdrag. Det er rett og slett oppdragende. Ved hjelp av fellessamlinger og en matrise, er ikke sensorarbeid kvalifisert synsing, men likevel ligger en god del av vurderingen hos den enkelte. Hver oppgave vurderes av to sensorer som setter karakterer uavhengig av hverandre. Man kan ikke se karakteren den andre sensoren setter, før fellessensuren, der man møtes og blir enige om endelig karakter. Som regel blir man enige om karakteren avviker noe, er det for stor dissens, kommer et medlem fra nemda over oss igjen og avgjør.
Slik er prosessen.
Jeg har gjentatte ganger på fellessensuren påpekt hva eleven faktisk kan, men det kan virke som om det er mer populært å lete etter alt eleven ikke kan. Og det er ganske mye.
- De er bare 16 år, har jeg sagt. For døve ører.
I rettferdighetens navn skal det nevnes at dette ikke gjelder alle sensorer. Men noen. Og jeg er ikke alene om å se dette. Jeg har kollegaer som ikke orker jobbe som sensorer, nettopp på grunn av medsensorers slakteiver.


Jeg lurer på om Torbjørn vet dette? Han burde kanskje få vite.
Trolig blir noen matroner i en eller annen nemd sinna på meg nå. Det får våge seg. Jeg taler elevenes sak.
Det finnes gode kulturer og det finnes ukulturer. Å møte elevenes arbeid med respekt og et oppriktig ønske om å finne kompetanse, er et minimumskrav.




Tirsdag denne uka er det eksamen i norsk skriftlig over det ganske land.
Og ja, det kommer til å være innlevert en del førsteutkast. Det er velkjent for norsklærere og for sensorer.
Men mange kandidater jobber hardt for å vise kompetansen sin. De skal tas på alvor.




Få dager etter eksamen ligger rundt 130 oppgaver hos de ulike sensorene.


I år er ikke jeg en av dem.
I stedet høvler jeg litt ned her. Det er på tide at noen gjør det, synes jeg.


For flere sleivspark i hverdagen, følg meg på snap: annesudmann


Takk for at du leste!

2 kommentarer:

  1. Så viktig et innlegg, viser igjen at du er en lærer av de skjeldne , du brenner for jobben din, stå på, elevene dine må være så glad de har deg, klem fra meg

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for gode ord, Sylvia! Jeg er glad i elevene mine og ønsker dem det beste, jeg tror mange lærere har det slik. Så finnes det alltid noen som bruker sensorrollen til å utøve en makt som ikke er god. Kanskje de ikke lykkes i klasserommet, jeg vet ikke. Kanskje de er redd de andre sensorene og tror at å være strengest er å være mest dyktig?
      Klem tilbake!

      Slett