SLANKEOPERASJON ~ juks eller hjelp?

Sommeren for snart to år siden begynte det en prosess for min del. Jeg satt på motorsykkelen til kjæresten fra Oslo til Gøteborg og for ei som er vant til å pusle med noe hele tiden, fikk tankene her ro.
De ble tvunget til ro, er vel mer riktig å si.


For det er ikke stort å ta seg til der bak en rygg på en motorsykkel. Man er. Man ser, lukter, senser på en helt annen måte enn når man kjører bil. Landskap farer forbi. Tanker kommer og går. Man får ikke sjekket facebook eller snappet. Det er bare å la livet være som det er.


Man merker sine kilo der bak på sykkelen, selv om sykkelen er stor. Og der og da, i nyinnkjøpt sykkelbukse størrelse XXL og noe, tenkte jeg for alvor på tanken om slankeoperasjon.
Men jeg sa ingenting før senere den sommeren.
En slik operasjon er en prosess. Den skal være grunnfestet i egen vilje og overbevisning. Ikke på hva andre tenker og tror.
Samme året, sent på høsten, nevnte jeg tankene for fastlegen min.
Han er en handlingens mann og der og da i samme legetime, hadde vi søkt om utredning ved Bærum sykehus, der det var kortest ventetid.
Like over jul i 2015, var jeg innkalt til ernæringsfysiologen ved Bærum sykehus, veid og funnet tung nok. Allerede i april samme år begynte jeg på åtteukerskurset alle må ta som får operasjonen av det offentlige.
Jeg kan ikke få fullrost kurset!
Foruten å få bli kjent med fine mennesker i sårbare situasjoner, var jeg i en modningsprosess i forhold til operasjonstanken. For man må ikke opereres, det finnes alternativ.
Sommeren 2015 kom og gikk og jeg bestemte meg for operasjon.
Sist i november 2015 var det min tur og jeg tuslet inn til operasjonsbordet og la meg der høyst frivillig. Der og da lurte jeg litt på hva jeg gikk inn i, men har man bestemt seg, så har man.


Operasjonen gikk fint og det var ingen komplikasjoner, men hei du, så dårlig jeg var da jeg våknet av narkosen. Det er visst vanlig etter operasjoner generelt. Dette er med andre ord ikke et rosa eventyr.


For å gjøre en lang historie kortere, nærmer jeg meg nå minus 25 kg. Det er helt vidunderlig! Jeg savner ikke å kunne spise mye. Jo, kanskje bittelitt under mini-cruiset for noen dager siden, da vi spiste på buffet. Jeg gleder meg over balansen som har kommet inn i livet mitt. Jeg gleder meg over tøy som er blitt for stort og over å kunne gå rett inn i en butikk og handle noe jeg har lyst på.


Det ble satt fokus på komplikasjoner rundt slankeoperasjoner i media for noen dager siden. Og komplikasjoner forekommer. Men de fleste angrer ikke.


Da jeg gikk inn i dette, hadde jeg mange tanker om man kunne forsvare dette samfunnsøkonomisk (å jada, det hadde jeg), om dette var juks (herlighet, det er jo bare å slanke seg) og om konsekvenser (kan jeg bare spise most mat resten av livet? Nei, det trenger jeg ikke). Du kan lese om det her.


Jeg har gått fra å kun ta ansiktsbilder og bilder av føttene (*humre*) til å så vidt våge å ta bilder av hele meg. Målet er å kunne legge det og ut på bloggen.


Kommer alt av seg selv etter en slankeoperasjon? Niks. Endringen skjer i hodet. Kroppen får drahjelp, men hele meg, hele deg, må henge med. Disse prosessene skal jeg si mer om senere.

 Sommeren 2015

 Høsten 2015

Våren 2016

Følg meg gjerne på snapchat for mat- og treningssprell: annesudmann, lik gjerne og del innlegget.

Lag deg en god søndag og takk for at du leste!