Sorgen over det som ikke var

Fra Gibraltar julen 2015 ~ godt liv på ekte

Facebook påminner oss daglig om minner fra et år tilbake, to år, flere år og vi titter og smiler - som oftest.


Dette er et personlig innlegg om dager og minner som er borte, som er fjernet av redaktøren for eget liv, meg selv.


Ikke så ofte nå lenger, men ofte nok, ser jeg huller i livslinjen Facebook daglig presenterer. Slutten på året 2009, stort sett hele 2010 og første halvdel av 2011, er fjernet.
Fjernet fordi det ble for vondt å se.
Fjernet i sinne,
fjernet i sorg.
Det handlet om svik. Om håp og drømmer som ble realiserte og som ble gruslagte.
Jeg ble inderlig gjort slutt med. Ikke på, heldigvis, selv om det føltes slik da.
Jeg ble lurt og bedratt og gråt i mange uker våren 2011, før jeg begynte å leve igjen.
Det har tatt tid og nå er jeg lykkelig.


Den tøffeste dommeren i saken var meg selv. Hvorfor hadde jeg ikke sett, ikke forstått og hvorfor handlet jeg selv om magefølelsen sa nei? Fordi man blir glad i - mennesket, familien.
Og så kom sviket.
Egen dom over eget liv varte i flere år.


Dere visste det ikke, for utad er jeg sterk.
Reservert, tross smilet og åpenheten, om du ikke kjenner meg godt.


Facebook viste i ettertid smilende munner, glade mennesker på ferie, hverdagsstatuser skrevet i tro, håp og kjærlighet.
Uvitende fasade. Ikke sant likevel.
Slett - slett - slett.
For vondt å se, for hard dom over eget liv, la det bli borte. Et høylytt visuelt hån som avslører og forsterker sorgen over det som ikke var.


Men livet er likevel. Denne delen av livet mitt skjedde. Selv om minnene er fjernet.
Stillheten, gapet av fjernet tid som daglig popper opp, roper.


Forhold deg til det, Anne.
Det er legedom i det.
Tør å se på egen tilkortkommenhet, egne feil. De andre har tilgitt og forstått for lengst. Gå videre. Lev. Lær av det. Vær lykkelig.


Takk for at du leste.