Arven etter Ibsen - å sette problemer under debatt. Fikser generasjon prestasjon årets oppgaver?

For noen dager siden skrev jeg om Sensormakta og innlegget avstedkom kommentarer og aktivitet. Alle har et forhold til skolen. Alle har hatt en eller annen eksamen og vi vil behandles rettferdig.
Jeg tror det er intensjonen til sensorene - å behandle rettferdig, men rettferdighetsbegrepet er relativt. Noen er relativt strengt rettferdige. Noen er relativt mildt rettferdige.
For de som måtte tro at norske sensorer gjør sine vurderinger ut fra lyst, skjønn og eventuelle terningkast, må tro om igjen. Vi har en matrise, vi ser etter kompetanse og vi har erfaring.


Nå er årets norskeksamen i fokus. Aftenposten skriver om hvordan lærere fortviler over årets eksamen. Jeg har selv sett oppgavene og de var vanskelige. Fine, grundige og vanskelige. Har elevene lyttet til det vi har lært dem disse tre årene, er oppgavene ikke umulige, skjønt det er milevis fra det mange i foreldregenerasjonen (med meg selv iberegnet) skrev om. I verste fall, måtte vi skrive et kåseri og det var det ikke mange som fikset. Men i tillegg kunne man jo velge mellom leserinnlegg og en artikkel om et dyr man likte. Jeg skrev kåseri. Jeg gjorde det bra i norskfaget. Jeg ble norsklærer. Jeg ble sensor.
Norsklærere i grunnskolen har laget årets oppgaver. Jeg synes de har vært kreative og dyktige. Men det er mulig de legger lista for høyt i forhold til hva vi kan forvente av en 16-15 åring. Ikke minst ut fra søkelyset på generasjon prestasjon, der ungdommer i større og større grad får utmattelsessykdommer etter å ha forstrukket seg på selve livet. I en alder der de skulle glede seg som mest over nettopp dette - livet.
Om oppgavene er for vanskelige, sier avdelingsdirektør i Utdanningsdirektoratet, vil vi ta hensyn til dette i sensuren.
Det er fint.
Men vet ikke Skillingshaug at sensorskoleringen er 1 -  frivillig og 2 -  alltid lagt ca midt ute i retteperioden til sensorene. Tidspunktet for skoleringen har flere av oss prøvd å ta opp flere ganger. Tidspunktet er for sent. Om signaler skal gis på hvilket nivå sensor skal legge seg på, må det gis når vi begynner vurderingene, ikke midt ute i løpet.
En annen sak, er at skoleringssamlingene gjerne viser at sensorene er enda strengere enn oppmennene, nemda som karaktersetter et utvalg av tekster som sensorene igjen skal bedømme felles. Det er svært synlig for oss som har vært der noen ganger. Det er det jeg setter søkelys på i innlegget om sensormakta.



Arven etter Ibsen - å sette problemer under debatt. Sjeldent har vel et tema passet bedre enn her og nå. Om Udir ønsker at sensorene skal være mildere i år, må signalet gis nå. Tar vi knekken på generasjon prestasjon med årets eksamensoppgaver i norsk?
Vi bør ikke i etterkant si at beskjeden gikk for sent ut og at det var dumt.
Elevenes arbeid er altfor verdifullt til det.


Takk for at du leste!


Følg meg gjerne gjennom rettebunker og anna moro på snapchat: annesudmann.