Bekymringsmelding til politikerne!


I stedet for å sove, titter jeg denne natten igjennom ulike partiers snapchat.  Hvor gammel tror du jeg er? 16? 25? Nei. Jeg er 49 år og søvn er umulig før jeg får lirt av meg følgende.

Kjære politiker, slutt å omtale skolen og lærerne som om det er en hjelpetrengende organisasjon.

Til sammenlikning, når skal vi få høre følgende utsagn: vi må satse på elektrikerne! Mer kunnskap inn i bransjen! Eller: vi må satse på geologene. De må få etterutdanning og kursing og fåglarna vet hva – for vi må mene noe om denne bransjen.

Du har trolig gjettet det. Jeg er lærer. Jeg har en mengde studiepoeng og har tråkket i korridorene på UiO og på HIOA. Jeg har fartstid i skolen siden 1993, hvilket er flere år med utøvende yrkesliv enn enkelte politikere har rukket å fylle i levde år.

Daglig utfører vi mirakler i skolen. Visste du det? Om du trodde skole bestod av undervisning og kunnskap alene, tar du feil. For å kunne motta læring trenger barn og ungdom en trygghetsplattform som gjør innlæring mulig. Om verden rundt et barn er så travel, så kaotisk og så full av bekymringer som overhode ikke er skolerelaterte, må vi pedagoger sørge for den roen, den tryggheten og bygge den tilliten til den unge, som gjør at han eller hun overhode klarer å komme i læringsmodus.

Så er det også slik at alle ikke klarer å lære like mye, men det er helt greit. Alle kan ikke bli professorer i kvantefysikk. Nei bevares, for en kjedelig verden det hadde blitt. Vi trenger mangfoldet. Og der står vi daglig, der vi kontinuerlig sammen med gode assistenter og skolens administrasjon, jobber for å se den enkelte elev og individuelt tilpasse.

Om jeg skal putte mer kunnskap inn i elevene mine nå, må jeg ta ettermiddagene og kveldene til hjelp og trolig også bruke trakt. Utsagnet mer kunnskap inn i skolen blir for enkelt.

Dessuten, elevene er ikke maskiner. De må erfare at læring og utvikling er nødvendig, utviklende og la meg driste meg til å si morsomt i tillegg. Å lære elevene og lære er en kunst. Og den kan vi.

Daglig utføres det arbeid ved skolene som den menige borger ikke kan og vet noe om. Og det er greit. Jeg forstår noe av en elektrikers hverdag, men vi skal være takknemlig for at jeg ikke synser for mye om hvordan dagen hans eller hennes skal legges opp eller hvordan han eller hun skal utføre jobben sin. For å kunne si noe om det, måtte jeg følge en elektrikers hverdag over tid. Vi vet for lite, selv om alle har strøm i hjemmet sitt. Slik tenker jeg også det blir for lettvint å utbasunere mer kunnskap i skolen eller andre hjelpetrengende tiltak. Uten å vite.  For å kunne vite noe om lærernes profesjonalitet og også gjerne om sykepleiernes, hvilket også bruker være en yndet plattform for politiske statements, bør en hver politiker hospitere minst to uker i skolen eller i helsebransjen.

Nei, det holder ikke at du har gått på skolen selv eller at du har vært innlagt på sykehus.

Da ville du få se alle møtene vi sitter i, alle samarbeidspartnere vi forholder oss til daglig fra ppt, BUP, barnevern, politi, fraværsteam og ikke minst med foresatte. Du ville få se mennesker som daglig nennsomt og med klokskap, varme og en dash humor forvalter den kommende generasjon. Videre ville du få se mennesker som sitter på kontorene sine, sammen med kolleger, vi har ikke egne kontor ser du, og gir underveisvurderinger, tar foreldresamtaler, besvarer mailer, og detaljplanlegger neste skoledag -  langt etter klokka 16. Og det er greit. Vi er profesjonelle. De fleste av oss har minimum fire års utdannelse, de fleste av oss mer. Vi har til og med valgt å ta den utdannelsen helt selv. Slik som elektrikerne også har valgt sin vei.

Skolen er offentlig og det er fint med nok penger til klasserom som er store nok, har god nok ventilasjon og til fylte svømmebasseng, for å nevne noe. Vi er takknemlige for god kommunal forvaltning av penger, slik at dette kan opprettholdes eller komme på plass. Det er ikke dette som er fokus for innlegget mitt, men skolens innhold. Ikke hardware, men software. Og på det sistnevnte området, er vi profesjonelle utøvere.

Dette er ikke syt, men det er et signal om et tretthetsbrudd som utvikler seg i meg som profesjonelt utøvende pedagog. La meg få være profesjonell. Jeg tar på eget initiativ den etterutdannelsen jeg ønsker. Jeg holder meg faglig oppdatert innen mine felt helt av meg selv. Dette overfører jeg didaktisk til praktisk pedagogikk på eget initiativ. Jeg trenger ikke inputs i form av valgkamprop fra politikere på stemmejakt. Jeg klarer meg helt fint i skolehverdagen min, sammen med en hær av flotte, profesjonelle kolleger. Vi er verken på randen av det ene eller det andre, men mange av oss er svært lei av å bli gjort til en gruppe politikerne skal hjelpe hvert 2. år. Merkelig nok, klarer vi oss helt fint i mellomvalgsårene også.

Takk og lov, er det et slikt år til neste år, slik at vi kan få arbeidsro. Ikke fra elever, foresatte eller ulike hjelpetjenester, men fra irriterende statements i stemmesankingens navn. Hvem er verstingene? Høyre og Venstre med Ap hakk i hæl. KrF viser fin moderasjon og jeg er enig i å styrke antall lærere inn i småskolen. Se til Finland, så enkelt er det.

Ps: En yrkesgruppe man kanskje kunne konsentrere seg om ved neste valg, er svakstrømsmontører, bioingeniører eller mannlig befal i Heimevernet?. Slik for avlastningens skyld. Godt valg!

Kommentarer