Grand Café

Da nyheten om at Grand Café skal stenges i slutten av august, nådde meg for noen dager siden, ble jeg forskrekket, ja, nesten sorgfull.

Så kan man fundere over hvorfor. Oslobyen er full av kafeer, de finnes på hvert gatehjørne, tilbudene er nesten uendelige. Og kanskje nettopp derfor, mister vi ett av de fineste stedene. Dette tradisjonsrike stedet med vinduer høye som portaler ut mot Karl Johan, med vegger av eik, med gamle bilder og med Ibsens hjørne. Han brukte sitte der i sin tid.

Et dukkehjem er et av verdens mest kjente dramastykker, og som muntlig sensor har jeg jeg hittil ikke opplevd en muntliggruppe uten nettopp dette stykket representert. Norsklærerne tar vare på historien. Men gjør de nye eierne av hotellet det?

Det har vært spekulert i at Burger King skal overta stedet, eller kanskje var det en klesbutikk? Hovmesteren jeg snakket med i kveld da jeg bestilte lunchbord for en fin samling damer til den siste lørdagen restauranten er åpen, avviste mildt spekulasjonene.  Det jobbes daglig med løsninger. Med stedet går i minus og nå er det slutt.

Så hvorfor ta så på vei?

Grand Café er for meg stedet der man kan gå alene, uten å føle seg ensom.

Mange ganger har jeg kost meg med fiskesuppen der, på vei til et sted fra et møte, med en bok, en hyggelig kelner, atmosfæren og meg selv. Grand Café er trygghet, den inneholder historie og når jeg går inn gjennom dørene der, kommer jeg hjem. Og vet du hva, tidvis tror jeg Ibsen har smilt til meg fra hjørnet sitt.

Gå dit, sett deg ned mens du ennå kan, og nyt.

Fin dag ønskes deg!