Jeg har tenkt en del på dette med fasader i det siste, ikke minst sett i lys av mitt forrige innlegg. Å slippe fasaden er sårbart, men støtten jeg opplevde på innboks og i kommentarfelt og i delinger på fjesboken, var overveldende.
Takk!
Jeg har en utrolig fin vaskemaskin som jeg, tja om ikke elsker, i hvert fall er veldig glad i. Den heter LG ~ Life is Good. Den spiller en liten sang når den er ferdig ~ og når den slås på. Den har gått som ei klokke i flere år, inntil den rett før jul, selvsagt, stoppet.
Brrrrrrrr, sa maskinen.
Hva mener du? svarte jeg.
Fasaden var fortsatt flott, men et eller annet var feil.
Ettersom jeg ikke kan vaskemaskinspråk, tilkalte jeg ekspertene som velvilligst kom, var der i 15 minutter, fikset og dro.
Det kostet 2000 penger.
Joda, kjøring, oppmøte, fikse, skifte del og slikt noe. Men det tok 15 minutter.
Fakturaen kom og magesår kom.
Så begynte min kjære LG å lekke. Fasaden er fortsatt vakker og den spiller sin lille sang mens vannet pipler frem under. Bør jeg klage? Skal jeg risikere nye 2000,- for nye minutter?
Mens jeg vurderer dette, vokser skittentøyhaugen.
Ikke ulikt det som skjer i livene våre mens fasadene sakte sprekker opp.
Noe må definitivt gjøres, men hva?
Jeg liker ikke bruk og kast-samfunnet. Maskinen er strålende god i utgangspunktet og jeg ønsker meg ikke ny.
Men med nye 2000 er jeg snart oppe i det en god, ny maskin koster.
Hva ville du ha gjort?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar