I dag er jeg 49 år!

Frem til jeg var 38 år gammel opplevde jeg at jeg på egen hånd måtte redde verden. Ikke bare måtte. Jeg ville! Jeg påtok meg kaffeavtaler her og der og hørte på fjerne og nære venninner og deres sorghistorier daglig. Jeg ikke bare drakk kaffe med de jeg ønsket, jeg satt der med fjerne personer jeg opplevde jeg måtte følge opp.

Helt til en dag, da min gode venninne Lisa ganske enkelt sa: det der må du slutte med.

Det tar tid å endre atferdsmønster, i hvert fall når man har gått i det samme noen tiår. Men jeg begynte i hvert fall å tenke over tiden min i større grad.

Jeg har alltid orket jobbe mye og i stedet for å være sosialarbeider for fjern og nær, ramlet jeg ned i jobbegrøfta noen år siden. Var jeg ikke på den vanlige jobben min, jobbet jeg frivillig og det måtte to små smell i hjertet og et magesår til for at jeg i en alder av 48 forstod at jeg måtte trappe ned.

Det har altså gått 10 år. Jeg er trolig en meget slow learner!

I dag, 3. juni, fyller jeg 49 og jeg har for første gang på jeg vet ikke hvor lenge, bestemt meg for å nyte sommeren fra 1. juni av. Juni har vært den mest travle måneden min og er det for så vidt i år også, men jeg har strukturert hverdagen min i større grad og rett og slett satt av tid til tur langs Glomma, lese bok og snuse på ungene mine. Jeg vil nyte juni nå og ikke bare krasjlande inn i juli, slik jeg har brukt å gjøre. Jeg har et år igjen før jeg fyller 50. Det føles litt rart og litt fint. Jeg er der at jeg kan begynne å se tilbake på et liv. Samtidig er jeg fortsatt der at jeg forundres over alle rundt meg som fyller 50 for tiden, trolig er det godt jeg har tiden og veien her og *smil*.

Men nå er jeg 49 og nå er sommeren her. Syrinene har spurt om det er trygt og springe ut. Bare kom, har jeg sagt, dette ordner seg. Peonene foran huset holder på å briste, det er like vakkert hvert år. Jeg har bestemt meg for å sykle mer og bruke bilen mindre. Det gir tid og rom for inntrykk av på en annen måte. Og i dag er jeg 49 og har grepet tak i sommeren.