Har bloggene fortsatt en misjon?

 

A girl should be two tings,

classy and ambitious.

Coco Chanel

En bekjent av meg lurte i sin snapchat på om bloggene som konsept var en døende rase. Jeg tror han konkluderte med at det ikke var tilfellet.

Jeg merker at jeg i større grad følger med på hva som skjer i bloggverdenen, ikke minst på grunn av venninne Anne-Brith som drev bloggen Villa Perlesukker, men som nå blogger om både kaker og livet på www.annebrith.no. Hun jobber under konseptet United Bloggers, som har mange spennende bloggere.

Jeg ble oppmerksom på en blogger som ikke er i den stallen, men som jeg savner som ide hos United Bloggers, nemlig Helene Drage. Helene har siden 2011 på egen hånd gått ned 60 kilo, hvilket er en bragd. For oss som ikke er så plagsomt superslanke, er det inspirerende å se gleden og at hun stolt lar seg avbilde slik hun er nå, ikke sylslank, men wow! – så flott!

Jeg tror mange av oss lett kan relatere til henne. Selv har jeg begynt min egen kamp for meg selv og er på vei til et sunnere liv. Jeg blogget om dette for noen uker siden i innlegget  Er det juks? Innlegget ble delt 210 ganger på Facebook og hadde 4-500 visninger, hvilket er bra for en blogg som ikke markedsføres i stor grad. Men det betyr at jeg traff en nerve hos folk. Jeg ble sett og fikk utrolig gode tilbakemeldinger. Takk!

Så hvorfor blogger vi da? For å bli sett? Fordi vi har et budskap? For å tjene penger? For å hjelpe andre? Fordi det er en jobb?

Jeg har tittet på mine egne motiver og kommet frem til at det er en blanding av ytringsglede kombinert med et ønske om å synes, men også være i dialog med mennesker.

Jeg kommer til å skrive mer om vektprosessen, om GBP, gastric bypass, og sleeve, en nyere metode innen kirurgi, samt konservativ behandling.

Vi blir fetere og fetere i vår del av verden og det er et tankekors at vi må foreta den slags behandling, mens folk en flytur unna dør av sult. Vi lever her og myndighetene ønsker vi skal være slankere og koste staten mindre i livsstilssykdommer. Derfor er det nå stort fokus på helse.

Ære og kred til Helene Drage som har klart dette selv!

Jeg er så takknemlig for at jeg nå er under Vestre Vikens vinger (Bærum sykehus) og ikke minst for de menneskene jeg har truffet der som er i samme situasjon som meg. For første gang er jeg ikke alene, sa en av deltakerne på den siste kursdagen før sommeren. Det er sant.

Og via kurset, men også gjennom en mengde tilbakemeldinger fra dere i nevnte blogginnlegg, skjønner jeg også at jeg ikke er alene. Vi trenger hverandre og bloggene er et fint kommunikasjonsmiddel, tenker jeg.

Takk for at nettopp du leste!