Du, den ungen din ..

Er det lov å oppdra andres unger?
Jeg mener, sånn utenfor den profesjonelle sonen som lærerjobben gir?


Kan man veilede, rettlede, rett og slett sette på plass et annet barn når opphavet er tilstede, men ikke gjør noe for å regulere barnets atferd?


For en tid tilbake hadde jeg besøk av en venninne med hennes lille sønn. Hos oss har vi hunder. De er en del av familien og flokken. Rett og slett.
Barnet strenet bort til den ene hunden og dro ham i øret. Hunden er en snill, gammel fyr og lot ungen holde på.
- Jeg tror ikke han skal gjøre det der, ymtet jeg forsiktig fram.
- Ikke gjøre sånn da, mumlet opphavet til ungen.
Ingen respons.
Ungen herjet videre med hunden.
- Du, sa jeg med økt styrke i stemmen, nå ligger han i senga si og da skal han få hvile.
Ingen respons. Ikke fra ungen, ikke fra mora.
Men hunden viste for første og siste gang i sitt liv tennene. En stille beskjed. Ingen knurring.
Jeg tok over ungen.
- Hør her, sa jeg til venninnen. Nå har hunden snakket sitt språk. Han vil ikke bite, han sier ifra og nå må jeg ta barnet ditt vekk, slik at hunden ikke, selv om det ikke ligger i hans lynne å bite, faktisk biter ungen, noe som igjen fører til at jeg kanskje må avlive hunden min fordi du ikke responderer og fordi ungen din ikke hører.


Jeg vet ikke om budskapet gikk inn da engang.


Kan vi gripe inn på andre foreldres vegne?


Del gjerne innlegget, kjør debatt og følg meg på snap: annesudmann for hundeliv og annen moro!
Apropos unger, les det fornøyelige innlegget om Sønnen!


Takk for at du leste!