Tør du jobbe i ungdomsskolen?

Tør du jobbe i ungdomsskolen?
Flere venner sier at det hadde de aldri turt. For min del tør jeg nesten ikke la være og jeg kan garantere at det er håp for morgendagens Norge. Det sies for sjelden, men herved: vi har en utrolig fin ungdomsskare som sendes ut av grunnskolen disse dagene. De er snille, empatiske, de er kloke, kanskje klokere enn det vi var på samme alder, de gir kjærlighet, de gråter, har kjærlighetssorg, tør ikke spise så gutten ser det på første date (så langt jeg kan huske åt jeg uansett, men det er en annen historie), de gjør lekser, de glemmer å gjøre lekser, de har fremføringer, manøvrerer elegant mellom sosiale medier og digitale hjelpemidler og de har hatt eksamen for første gang, men ikke siste.
Og i dag har sommerferien startet for elevene våre. I går hadde vi siste samling med 10.trinn. Som seg hør og bør var det tårer og latter, gaver og blomster og taler og vitnemålsutdeling.
Nå er lærerlønna blitt ganske anstendig, eller mulig den ikke er det og vi ikke skjønner det, for vi er ikke så godt vant, vi lærere, men ingenting kan veie opp den lønna det er i å få tilbakemelding fra elevene. Man kan ikke kjøpe ost og knekkebrød (og røde druer) for det, men det varmer i hjertet.
Slike hjertevarmere har jeg fått i år og, blant annet den vakre koppen på bildet over. For en med utagerende koppediagnose og i tillegg som gave fra favorittklassen, er dette gull!

...stod det på tavla i klasserommet, der stoler og bord var fjernet for sommerens boning. Love u all. Det stemmer det.

Den observante leser vil sikkert legge merke til at disse bildene er sidestilte, men i min høye alder klarte jeg ikke å snu dem, joda, jeg har redigert, snudd, vendt på ting og en ting er sikkert, hadde jeg vært i klassen nå, hadde et eller annet fantom av en elev kjapt snudd bildene og sagt: sånn Anne, smilt vennlig og gått og satt seg igjen.

Herlighet, jeg savner dere!

For andre lærertabber, bilderedigeringstøys og etter hvert feriemoro, følg meg på snap: Annesudmann

Takk for at du leste!