Kvinnen bør ta mannens etternavn ved giftemål!

Og de ble ett og to og ett igjen osv.

Første gang jeg giftet meg, var det en selvfølge for meg at jeg skulle ta min nybakte ektemanns navn. Helt til jeg stod der og het Anne Torsøe. 
Hvem i all verden er det? - tenkte jeg, og det tok flere år å finne ut av det.
Navn er så inderlig identitet.
Anne Sudmann var med ett borte. I hvert fall på papiret. 

Jeg savnet Sudmann-navnet, men mintes noen onde medelever, i hvert fall definert som det da, sikkert gode borgere nå, i sin grusomhet redefinerte navnet til sutte-puppe-mann og konkluderte i nåtid med at Sudmann kanskje var greit å bli kvitt åkkesom, da. 
Så døde pappa. Det gjorde noe med identitetsbehovet. Røtter er dype greier.

Det er ikke mange som heter Sudmann i dette landet, 76 stykker i skrivende stund, og kanskje det egentlig var litt stas å være av de sjeldne? Så jeg puttet inn Sudmann i livet mitt igjen og het en stund Sudmann-Torsøe.

Før pappa døde kunne han og fortelle at vi direkte nedstammet fra selveste Alexander Kielland, ikke plattformen, men forfatteren. Dette måtte jo sjekkes og i følge kirkeboka stemmer det tidsmessig med et såkalt uekte barn (et helt vanvittig begrep) i familien og jammen ligna ikke pappa litt på det som måtte være hans bestefar, så kanskje Kielland-navnet kunne være noe?
Litt litterært shwung, liksom.

Så ble jeg skilt. Torsøe-navnet ble etterhvert avviklet, skjønt ungene lyder det vakre sørlandsnavnet og det burde ved lov bestemmes at navnet skal uttales på sørlandsk. Bare prøv sjøl og hør hva som klinger best - Torsøe på østlandsk eller sørlandsk? Det gir seg selv.

Så ble jeg gift igjen. Mange av dere kjenner den historien. Denne gangen med et med sen-navn. Hansen, Olsen, Arnesen, Martinsen, det er mulig vi skal la denne -sen forbli så anonym som mulig, for etter å ha insistert på at jeg skulle hete Sudmann-....sen til etternavn, flagga fyren ut under ett år etter inngått ekteskap og jeg var tilbake til start, etternavnmessig. Det gikk fort å fjerne ...-sen navnet. Jeg ringte folkeregisteret, fortalte historien og på den andre siden av høreluren satt en dame med samme historie og vips! - het jeg Sudmann igjen. Girlpower og felles forståelse er ikke å kimse av.

Et gedigent note to self ble etablert: ikke bytt etternavn igjen!

Så giftet jeg meg igjen med en som het så langt fra -sen som mulig. Bjortjønnli.
Jeg kan ikke hete det, sa jeg til min elskede.
Han aksepterte det og lurte på om han skulle hete Sudmann? 
Du kan ikke det, sa jeg. Ingen aner hvem Jarle Sudmann er. Haugevis av mennesker vet hvem Jarle Bjortjønnli er. Men kunne vi finne et felles mellomnavn?

Hva skal det stå på dørskiltet vårt i det nye huset?

Kielland? (det er sikkert beskytta)
Finnvoll? (gården i Lofoten)
Eller noe annet? Noe som binder sammen? Von- et eller annet hadde passet utmerket. Eller Figenshoug. Det er en viss stil over det.
Men etter å ha stavet Sudmann i en kvinnesalder, tror jeg ikke jeg orker noe for komplisert. Det er måte på hvor mye av livet man skal bruke på å stave etternavn. Eller bytte det. Men jeg vil gjerne vise verden at jeg hører sammen med kjæresten min, til og med ut over giftering og samme adresse. Jeg heter Sudmann videre, han heter Bjortjønnli. Hvordan forene dette?

Har du et forslag? Det mottas med takk!

For å runde av påstanden innledningsvis. Det er fint å være to og være ett. Det er fint å samle seg om et familienavn, voksne og barn. Men det tar tid å vokse inn i det som forsåvidt blir en ny identitet, selv om den skal være integrert i det bestående. Og er det alltid kvinnen som skal bytte navn?

Takk for at du leste! På snap heter jeg annesudmann, følg meg der!

Klemmer!